Fjord – rumensk kultur møter norske ullgensere og barnevernet
Christian Mungiu har laget en sterk film på papiret, men spørsmålet er om filmen treffer publikum.
I Fjord blir man kastet inn i livet til den norsk-rumenske familien Gheorghiu som nettopp har flyttet til Norge. Vi følger den rumenske faren Mihai (Sebastian Stan), den norske moren Lisbet (Renate Reinsve) og deres fem barn, og er tett på familiens overgang til det norske samfunnet. Vi blir overveldet av nye folk og perspektiver som en flue på veggen hjemme hos familien.
Filmen vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes, noe som ikke er overraskende med Oscar-nominerte skuespillere i hovedrollene. Sebastian Stan spiller en helt ugjenkjennelig karakter i forhold til sine tidligere roller, og Renate Reinsve bekrefter at hun er en av Norges fremste skuespillerinner. Barneskuespillerne fortjener også ros. Spesielt Vanessa Ceban skinner i rollen som den eldste datteren Elia.
Etter kort tid blir familien preget av en barnevernssak. Det beryktede norske barnevernet blir fremstilt som kaldt og lite medfølende. Filmen er tvetydig og representerer både familien og barnevernets side av saken. Samtidig besvares ikke spørsmålet man stiller seg selv: Hvem er egentlig skurken?
Balansen mellom religion, kultur og norsk barnevern skildres gjennom familiens religiøse praksis og språk. Den rumenske kulturen forkledd i norske ullgensere og regntøy skaper en slående kontrast. Denne kontrasten blir sterkere når foreldrenes verdier går imot mange av verdiene i det liberale norske samfunnet, noe som gir en indre konflikt hos publikum. Filmen får allikevel seeren til å sympatisere med foreldrene grunnet de hjerteskjærende øyeblikkene vi blir vitne til.
Fjorden og det norske flagget blir symboler på norske verdier, kultur og holdninger. Hver gang flagget dukker opp i bildet er det som en maktdemonstrasjon: Barnevernet har mer makt enn deg, institusjonene har mer makt enn deg og Norge har mer makt enn deg.
Mungiu bruker lange scener med lite klipping og et håndholdt kamera plassert i rommet, som om seeren er plassert der selv. Verdensbyggingen i filmen er ekstremt god, der karakterer samhandler med både natur og naboer på en naturlig måte, og vi blir overbevist om at vi faktisk befinner oss i en liten norsk bygd.
Mungiu lar være å legge på musikk gjennom filmen. I komplett stillhet ser vi gjennom et vindu at babyen i familien blir tatt fra moren Lisbet. Det eneste vi hører er den dempede lyden av morens gråt utenfra vinduet. Denne scenen, som føles som om den varer i en evighet, er kanskje den mest ubehagelige i hele filmen.
Filmen tar opp store temaer, men det er en del tråder som ikke føles helt avsluttet når den er ferdig. Slutten er ganske åpen, noe som gjør at filmen føles litt ufullstendig. Man sitter igjen med spørsmål om både familiens fremtid og relasjonene mellom karakterene. Dette skaper rom for lange diskusjoner om hva man nettopp har sett.
Som Gullpalmen bekrefter, er dette en bra film. Om man liker den eller ikke, er et annet spørsmål. Det er gode skuespillerprestasjoner, både regi og dramaturgi er på plass og filmen er utrolig godt gjennomtenkt. Det er absolutt en verdig Gullpalme-vinner og vi tror vi liker den. Merk: tror.
