Kunstanmeldelse: 

SAMMENSATT: I utstillingen blir fotografi, tekst og objekter flettet sammen på en tvetydig måte.

En smilende Pinocchio i et fragmentert landskap – NOEO, av Kaja Leijon

I det lyse lokalet med rustikt tregulv og en gjenkjennelig fasade har foto- og filmkunstner Kaja Leijon rettet sitt fokus mot det oversette, neglisjerte og det bortglemte.

Julie Sollie Husby journalist
Ingve Aleksander Hetland Fotograf
Publisert

Store vinduer og tradisjonelt, grått murverk på utsiden står i kontrast til den unge, innovative kunsten jeg er ved å bevitne på innsiden. Utstillingslokalet Babel ligger midt blant atelierer og verksteder i bydelen Lademoen. Her har foto- og filmkunstner Kaja Leijon satt sammen en tvetydig utstilling med tittelen NOEO. Ordet er gresk og betyr å oppfatte, forstå, tenke eller vurdere.

Et treverk fylt av løselige, svært gjenkjennelige objekter er det første som møter blikket mitt i det jeg trer innover. I bakgrunnen spilles en behersket versjon av Michael Jacksons låt «Earth Song» fra en stor skjerm hengende på den hvite veggflaten. Figurene på treverket kan virke tilfeldige: en sovende smurf, en barnlig spilledåse og diverse figurer utskåret i tre. Kjente objekter som blir et speil på oss selv og vår egen forgjengelighet. For hva er vel den egentlige verdien i noe som fordufter over tid?

Leijon gir oss et innblikk i hvordan våre meninger, minner og vern utvikler seg via persepsjon, tid og omsorg. Skjøre gjenstander med et sårbart materiale. Fragmenterte objekter som står og samler støv, men som bærer med seg minner og assosiasjoner som en ikke har evnen til å kvitte seg med – for det å kaste det ville være en form for mishandling, slik det står skrevet i et tekstmateriale tilhørende utstillingen.

Leijons refleksjon rundt det oversette er god, men også svært diffus. Jeg er nødt til å bruke mye tid blant de ulike verkene for å ha en mulig evne til å forstå hennes idéer. Det er en krevende utstilling, både i den forstand at den er sår, men også i den forstand at den kan virke uforståelig. Jeg går rundt blant hvite vegger og opplever en form for fravær. Det er noe som mangler: Er det for estetisk til å skulle være så sårt? Eller er det for trygt, høytidelig og forsvarlig gjort?

PINOCCHIO: En smilende Pinocchio sittende blant tilfeldige objekter reflekterer utstillingens fragmenterte landskap.

Den blunkende lysbildefremviseren og filmarbeidet presentert på første vegg føles sterkere enn de utstrakte fotografiene. Der er man nødt til å bruke tid – nødt til å virkelig ense, oppfatte og forstå – noe jeg sliter med i resten av utstillingen.

Dette er en fragmentert utstilling, som til tider kan virke uklar. Jeg er ivrig etter å forstå, fatte og ense det oppdelte rommet fylt av videoer, bilder, tegninger, tekster, tilfeldige figurer og mer til. Men det er jo akkurat dette Kaja Leijon ønsker: En strebende betrakter som vakler gjennom rommet på leting etter en forståelse.

Dette er et rom der betrakteren blir utfordret til å ikke bare bemerke det en ser, men også prøve å forstå, føle og reflektere. Skjøre objekter vil omsider gå i stykker, og kanskje kan en eldre Pinocchio fungere som en fjern bro mellom det som er og det som kan forsvinne.

kunstanmeldelse babel kultur kaja leijon
Powered by Labrador CMS