Nyinnspilling av Tre menn og en baby – denne gangen som dokumentar

Med premiere under Trondheim pride har Tre fedre etablert seg som en skeiv hjørnesten i den norske filmhøsten. Filmen er en dokumentar regissert av Even Benestad og August Hanssen. Den portretterer en litt annerledes familiedynamikk, hvor Kris, Sindre og David navigerer en graviditet og gir oss innsyn i deres reise til å bli foreldre. Det som først virker som en film om polyamori viser seg fort å handle om mye mer. Det er en kritikk av systemer, og vi blir kjent med flere problemer innen transpersoners helsetilbud og rettigheter. 

Filmen er en særs intim dokumentar hvor Kris bærer fram trioens første barn gjennom prøverørsbefruktning. Alt i graviditeten deles og vises åpent – fra ultralyd til fødestuen. Kris deler frykten for å måtte ta keisersnitt, snakker om ubehaget ved å føle seg kvinnelig og slipper oss inn på sykehuset når han er på sitt mest sårbare. Men alle disse begivenhetene er bare deler av historien – det virkelig fine med dokumentaren viser seg å være det hverdagslige. 

I rolige scener og stille øyeblikk blir vi kjent med filmens tre portretter. Vi ser dem som trio og i par og, som de selv sier, fungerer de rett og slett best som tre. Dette blir også tydelig for tilskuerne i løpet av filmen. De blir vist sammen, men også to og to: som Sindre og Kris på fisketur eller David og Sindre som spiser pizza uten sin gravide mann. Det er en dynamikk som tydelig endrer seg i det øyeblikket én av dem forsvinner, men samtidig føles det helt naturlig – som et hvilket som helst annet forhold.

Disse lyspunktene må dessverre tidvis vike for en rekke nedturer og såre øyeblikk. Ett av de vondeste punktene i filmen dukker opp når Kris forteller om tvangskastreringen han gikk gjennom for å få mannlig personnummer. Bildene som brukes i dramatiseringen av dette minner vagt om «body horror» og vekker et sterkt ubehag. Man får kjenne litt på den manglende selvbestemmelsen over egen kropp som Kris fortsatt sliter med den dag i dag. 

I andre tilbakeblikk føles rekonstruksjonsbildene merkelige og noe mal plasserte. Et eksempel er når Kris forteller positivt om opplevelsen av å komme ut som trans til sin mor – en hyggelig historie som fortelles mens kontrasterende bilder vises på skjermen. Dette fører til en slags gnisning mellom hva man hører og ser, som resulterer i at man som seer ikke helt vet hva man skal føle på. 

Vi får også innblikk i samtaler som handler om rollen tro og religion skal spille i oppdragelsen til barnet. Blant annet diskuterer de hvorvidt de skal lese Bibelen på sengekanten og om barnet skal døpes i kirken. På tross av ulike perspektiver i disse sakene, faller det seg en enighet overraskende smidig. Det flyter en gjensidig respekt mellom dem, og det er tydelig at de tar hensyn når dåp viser seg å være en hjertesak for Kris. 

Tre fedre serverer oss en vakker og ekte portrettering av en noe fremmed livsstil. De tabubelagte temaene blir så blottlagt at det er umulig å ikke oppdage menneskene bak. Kris, David og Sindre slipper oss helt inn og avdekker seg fullstendig i denne dokumentaren. Vi følger dem gjennom motgang, seier og sorg, og vi knytter oss til dem fra kinosetene. For gjennom alt det vonde livet byr på, står de fortsatt sammen – tre fedre, én datter og masse, masse kjærlighet.

LES OGSÅ:  Tidligere NTNU-student med solid debutroman