broken (iteration III) tøyer grensene for scenekunst

Rosendal teater er kjent for å fremme det eksperimentelle innen scenekunst, og høsten starter passende nok med Bastard-festivalen, Trondheim internasjonale scenekunstfestival. Den som beskriver seg selv som et utløp for «bastarder», altså de som ikke passer inn. Gjennom oppsetningene er det tydelig at årets festival sitt fokus var å utforske publikumets funksjon i teateret.

I årets festival var det uten tvil broken (iteration III), satt opp av Findlay//Sandsmark, som ga størst inntrykk. Forestillingen er beskrevet som en «kulminasjon av mange ulike kunstneriske linjer» og «en åpen ramme for publikum», og første overraskelse kommer allerede på vei inn: gratis drikkeservering i form av vin, øl, eller limonade. Hvorfor er dette valget gjort? Noe det ihvertfall gjør er å lette på de anspente skuldrene og gir en følelse av at det duse og harde hestesko-amfiet man skal sette seg i, blir et tryggere sted. Noe som vil vise seg å bli sårt trengt.

Skuespilleren, som allerede sitter i rommet idet man kommer inn, våkner til liv uten forvarsel og går runder frem og tilbake overmed store, svarte kullkritt som knaser og brekker mot et papirbelagt gulv. Salen blir med ett mye mindre og mer avvisende. Etter tjue minutter rekker publikumet å komme inn på tanken: «Er det dette vi skal se i en time til?» og «Er dette en lavmælt analogi av Sisyfos?». I en ikke-verbal forestilling sliter man ofte med å finne et budskap, men hvis dette fortsetter blir det vel litt for banalt?

Før publikumet gikk inn i salen fikk man en oppfordring om at det er lov å utforske fritt innenfor salens grenser. Så når sceneteppet – som man trodde skjulte en vegg – åpnes, får man kjenne på friheten forestillingen inviterer til. I det nydefinerte rommet finnes det ikke en tribune eller et amfi, men heller en mulighet til å gå rundt skuespillerne på samme nivå som dem. Det er nettopp dette den siste timen av forestillingen går ut på.

Det er virkelig dette som gjør broken (iteration III) så bra. Den lar publikum skape egne premisser for hvordan forestillingen skal oppleves. De fysiske begrensningene til en vanlig forestilling eksisterer ikke her. Dette går igjen i resten av festivalen også – i Bastard sitt univers er det publikumet som bestemmer hvordan en scene kan defineres, og derav hvordan selve scenekunsten kan defineres. I en forestilling som minner mer om en utstilling enn teater blir publikumet viktigere enn noen gang. Uten publikumet er ikke dette teater lenger, for det er vi som skaper definisjonen på den fysiske scenen. Og det er nettopp dette broken (iteration III) gjør bedre enn noen andre former for scenekunst. Forestillingen har definitivt et dypere budskap om undertrykt barndom i krigsutsatte områder, men hovedfokuset i oppsetningen blir hvordan vi som tilskuer endrer meningen til noe som ikke i utgangspunktet trenger å defineres som scenekunst i det hele tatt. 

Man kan si mye om hva Findlay//Sandsmark vil at publikum skal sitte igjen med etter timen som påfølger krittegningen, men sannheten er at det ikke er dét som er interessant. Det er lekenheten og hvordan forestillingen tør å utfordre scenekunstbegrepet som er det spennende. Og heldigvis har regissørene funnet riktig publikum å utfordre. For scenen som publikumet definerte da jeg fikk oppleve dette, gjorde opplevelsen helt magisk. For det er publikumet som definerte opplevelsen min av oppsetningen. Med feil publikum vil ikke broken (iteration III) finne sin rette scene, slik som det gjorde hos Bastard.

 LES OGSÅ:  AIDS, homofili og død –«Rent» sitt unge ensemble takler alt