– Vinden fra høyre gjør dåsa mi til et middelaldersk torturinstrument

Gule og grønne blader linjer i bevegelse i den friske høstluften, mens de holder et løst grep i sine spinkle grener. På Trondheim kunstmuseum i enden av Bispegata, er det duket for ny utstilling. Lorck Schive kunstpris er tilbake atter en gang. KI-generert videoinstallasjon, kroppslige fremførelser, svevende skulpturer i fri form og sterk politisk poesi, er bare deler av det årets utstilling har å tilby.

Lorck Schive kunstpris deles ut av Trondheim Kunstmuseum annethvert år. Tanken er å skape interesse for aktuell samtidskunst, og fremme aktuelle kunstnere og deres verk. Den 27. september åpnet utstillingen på ny. For første gang er det fire kvinner som fyller de nominertes rekker: Marthe Ramm Fortun, Silje Linge Haaland, Anawana Haloba og Toril Johannesen. Fire navn, med fire forskjellige uttrykk, verk og prosesser. 

I år blir det menneskelige og reelle satt opp mot den nærmest dyriske, apokalyptiske og teknologiske verdenen vi lever i. De beveger seg alle lekent mellom det figurlige og det abstrakte, med en evne til å lage både noe materielt og konkret, men også en mulighet for videre ettertanke av betrakteren. Utstillingen balanseres mellom det man kan kjenne seg igjen i, det ukjente man ikke kan kontrollere, og det fremtidige som enda er innenfor vår evne til å gjøre noe med. En balanse mellom fortiden, samtiden og fremtiden. 

I Marthe Ramm Fortun sin utstilling MUSEVISA, blir jeg møtt av et lyst rom med relativt tomme vegger. Store vinduer lar lyset danse seg innover i værelset. Fortun beveger seg luskende mellom språk og kropp, og intimitetsutstillingen finner ikke bare sted mellom i rommet. «Vinden fra høyre gjør dåsa mi til et middelaldersk torturinstrument» forteller Fortun. Utover høsten vil hun fremføre en rekke stedsspesifikke opptredener, der hennes kropp og stemme blir sentralt. Det tomme rommet med lyseblå vegger og store vinduer vil oppgraderes med nye selvskrevne tekster i løpet av 16 uker.

LES OGSÅ:  En tydelig politisk ukerevy

Forfatter og kunstner Silje Linge Haaland har lagt vekt på det teknologiske kontra det abstrakte. Kunstig intelligens blir studert, og man sitter igjen med emosjoner angående denne kompromissløse teknologien som vrir og vender på enhvers virkelighetsoppfatning. 

Først blir jeg møtt av skulpturer. Planter kapslet inn i lim ligger spredt rundt blant lyse vegger. Jeg er nødt til å gå varsomt for ikke å ødelegge de skjøre kvistene. Utstillingen heter Til Ungane: Me heller lim over plantene for at dei skal bli verande hos dåke. I rommet ved siden av er det dempet belysning og åtte store skjermer som møter meg. Haaland har satt opp en videoinnstallasjon ved navn Til korleis skal me bli (eit videobrev frå 2025), der hun skarpt leker seg med teknologien ved bruk av en KI-generator som reformerer tekst til subtile bilder. 

En følelse av overveldelse, surrealisme og utmattelse, legger seg som en dus tåke over meg der jeg sitter og betrakter de finurlige videoene. Jeg blir nærmest dratt inn i den uvirkelige verden som vises på de åtte skjermene. Den meningsmettede, akselererende KI-genererte virkeligheten vi beveger oss mot ligger bastant foran meg, og gjør det besværlig å bevege seg vekk. Det lekes med det menneskelige, det dyriske og det brutale. Jeg anfører det slik som kunstneren selv: «Hva bevitner vi, hva bevarer vi, og hva bringer vi videre?»

Det er mørke vegger som møter meg i utstillingsrommet til den norsk-zambiske billedkunsteren, Anawana Haloba. Værelset bærer preg av en dempet belysning, og frysninger brer seg over meg. I små hyller på de mørke veggene henger det kjeler og gryter i diverse størrelser. Her blir stemme, poesi, lyder og opera brukt til å skape en emosjonell og politisk samtale med betrakteren. «You can curse, yes, say it, this world has gone to the dogs». Dersom man velger å holde seg apatisk, og lar stillhet overgå ord og samtaler, vil verden gå til grunne. «Verden har gått til hundene», slik som Haloba så fint ordlegger det. Hun tar et oppgjør med den medtatte stillheten, og oppfordrer til å snakke ut, banne, høre og se det som foregår. 

Halobas verk 35’ 1: A Symphony, utforsker den politiske uroen i den nærmest apokalyptiske verden vi i dag befinner oss i. Hun har tatt inspirasjon fra spesifikke seremonier gjennomført av etniske folkegrupper fra hennes hjemland. Hun skaper et trygt rom, der hun utfordrer etterlevelse og stillhet, ved å få en til å heve stemmen, i stedet for å tyste. «The sound of empty pots and pans, you can hear. This is my/your protest against compliance. In here you can speak out». 

I utstillingen til Toril Johannesen svever det skulpturer rundt som gjengir bastante skygger, de endrer seg avhengig av hvor i rommet du står. Verket har fått navnet bunden form. Øynene mine dras mot syv svevende skulpturer, som skyggelegger de ellers tomme veggene. Omriss av mennesker, dyr og steder kommer til syne rundt i rommet. Det er en stilltiende utstilling, der det verken er blitt brukt ord, stemme eller lyd. Den spiller mye på estetikk og det som ligger på overflaten. Det føles ut som et beroliggende pusterom i den generelle utstillingen. Et sted uten lyd, stemme eller ord, der stillhet og estetikk blir lagt vekt på. Dessverre er det ikke mye mer enn et pauserom med tiltalende skulpturer jeg får ut av Johannesens utstilling.

Kanskje kan man si at utstillingen fungerer som en slags samtale mellom fortid, samtid og fremtid. Med et sårbart teppe liggende over seg, skapes en form for frykt, uro og virkelighetsnær dystopi. Jeg har fått oppleve sterk poesi, politikk, persepsjon og perspektiv. Fire kvinner, med fire forskjellige uttrykk, vendinger, prosesser og verk.

LES OGSÅ:  broken (iteration III) tøyer grensene for scenekunst