AIDS, homofili og død
–«Rent» sitt unge ensemble takler alt

«New York, 1991. I 10 år har AIDS-epidemien satt sitt preg på byen.» Slik lyder åpningen til høstens storsatsing på Trøndelag teater, som fra første sekund drar deg inn i New Yorks gater på selveste julekvelden. I løpet av to og halv time blir det servert sang og dans fra totalt 42 musikalske innslag. Med et forrykende ensemble som holder høy intensitet gjennom samtlige innslag, blir vi tatt med gjennom alt fra alvorlige samtaler til morsomme replikker. 

Til tross for en underliggende helhet rundt tematikken i musikalen, oppfattes de to aktene som ganske kontrasterende. Der den første fylles av latter, dans og god stemning, tar den andre deg inn i det dystre bakteppet av det boheme livet karakterene lever i. Med ustødig økonomi, livet med AIDS og som tittelen anslår; en husleie som ikke blir betalt. Men til tross for det dystre finnes det kjærlighet og vennskap. Og det er nettopp dette som bringer de to ellers svært ulike aktene inn i en enhetlig følelsesladd forestilling som presenterer virkeligheten i sår klarhet. 

Stasjonær scenografi

Fra start til slutt blir vi møtt av en scenografi i så å si fullstendig ubevegelighet. En like energisk scenografi som ensemblet innehar, blir til tider savnet i første akt. Scenen skal nok portrettere den underliggende stusseligheten, men i en ellers lystig og energisk akt blir den nesten totalt statiske scenografien altfor tydelig. Det er kun i aktens finale, La vie boheme, at scenen for første gang føles fylt. Her ser vi hele ensemblet i sin fulle prakt sammen. 

I andre akt føles det riktig med dette oppsettet, da det gjenspeiles i dens dystre stemning. Her kommer scenen til sin fulle rett, og merkelig nok får vi mer bevegelse på både rekvisitter, band og lysoppsett i det som skal være den dystre og nedpå delen av forestillingen. Men det stiller også spørsmålet; Var det verdt å spare på kruttet i første akt?

Ung energi

Det unge ensemblet er det store høydepunktet for Trøndelag teaters oppsetning. Den yngste av skuespillerne er kun 19 år gammel. En dristig beslutning av regissør Maren E. Bjørseth, som virkelig betaler seg i form av en helt utrolig energi blant skuespillerne. Hvis noen leverer en litt sur tone, forsvinner det helt i spillegleden til ensemblet, og det som kan mangle av emosjonelt repertoar blir glemt når alt av sangnumre trollbinder hele den fullsatte hovedscenen. Mulig er det dette som er baktanken for scenografien. Fokuset skal jo alltid ligge på skuespillerne, og en «tom» scenografi burde komplimentere de energiske ungdommene. Dessverre ender man opp med å ville ha en matchende energi fra scenen, noe som aldri innfris skikkelig. 

Kveldens store høydepunkt

Det musikalske nummeret Kontakt, viser oss at de gangene når scenografi og ensemble samarbeider, stemmer alt. I et ellers litt malplassert techno-prydet dansenummer brukes alt av lys, røyk, stereolyd og danseferdigheter til å vise hva vårt unge ensemble er i stand til. Spesielt når Angel, spilt av Vegard Bjørsmo, kontinuerlig blir snurret rundt oppå et bord trollbindes publikummet. Vi blir svimmel av snurring, og likeså av vokale prestasjoner. Dette er et av øyeblikkene der koreograf og regissør har tillatt seg selv å leke litt, og ha det gøy med hva som definerer en ellers stereotypisk rockeopera. Og selv om det ikke gir mening i kontekst til de andre musikalske numrene, blir det likevel et høydepunkt som tar sin rettmessige plass i forestillingen. 

En følelsesladd fredagsaften 

Kanskje er det likevel de litt mer skuffende scenene som gjør at de virkelig bra scenene treffer oss så hardt. Det som likevel kan sies er at responsen fra publikum var enorm da skuespillerne for siste gang steg ut på scenen til ruvende applaus for en nesten fullsatt sal på Trøndelag teater denne fredagsaftenen. En god bruk av en aften, for selv med kritiske briller kunne man virkelig slå musikkgleden, følelsene og latteren løs under premieren på «Rent» hos Trøndelag teater. 

 LES OGSÅ: Teateranmeldelse — «Eg lever, derfor må eg si noe»