UKAs nattforestilling: En eksistensiell reise preget av ektefølt smerte og lattermild dialog

I årets nattforestilling, Trikken, foregår handlingen på en tilsynelatende helt vanlig trikk. Trikken tar deg derimot fort inn i hodene til ulike mennesker, om hva som skjer når redsel tar overhånd og hvordan vi håndterer livet omringet av kaos. Hovedtema i UKAs nattforestilling 2025 er det eksistensielle. En trikketur blir til en kaotisk reise hvor det store og små som utgjør livet kommer i fokus. 

Vi treffer syv personer. Samtlige portretteres av skuespillere som virkelig vet hvordan man fanger publikum. Pinligheten er til å ta og føle på når en gutt og en jente skal lære hverandre å kjenne. Et ektepar er på randen av et samlivsbrudd. To mennesker danner et åndelig bånd og en mann - som til tider dessverre virker overflødig - eksisterer. De syv menneskenes historier fletter seg naturlig sammen på en ganske så unaturlig trikketur. 

Når passasjerene forstår at trikken ikke stopper, bryter kaoset løs. Det er i de følgende kaotiske stundene at de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i forestillingen skjer. Samtaler om døden, livet og mot står i sentrum i den påfølgende udefinerte tiden på trikken. Det er heftige dialoger, sinne, redsel og store spørsmål som kommer fram. Det er ektefølt og treffende på et høyt nivå, noe som redder inn klisjéene. 

Noen av de mest betydningsfulle øyeblikkene i Trikken, kommer når tiden inne på trikken fryses og det er kun én person i sentrum som kan levere sin monolog til publikum.

En slik monolog får vi levert når det skjøre ekteskapet omsider rakner. Gjennom skuespillernes prestasjoner blir vi dratt inn i smerten til begge parter av ekteskapet. Kvinnens monolog føles så ekte at hele salen holder pusten. Ekteparet tar også publikum med på de mest lattermilde øyeblikkene i forestillingen, med kjappe replikker som ikke tillater annet enn å dra på smilebåndet. 

De store spørsmålene som stilles og undres på kan likevel ikke beskrives som tankevekkende. Dette er potensielt et aktivt valg av manusforfatteren Sigrid Johansen Herseth. For det som virkelig treffer deg i stykket er ikke de store ordene om liv og død, men de hverdagslige gode og vonde samtalene mellom menneskene på trikken. Pinlige øyeblikk og morsomme bemerkninger er det som gjør forestillingen autentisk. Man ler, man kjenner seg igjen, og man føler med dem som står i katastrofen. 

Stykket lider likevel av en mangel på dybde i noen av historiene til menneskene på trikken. Noen linjer dras, men dessverre uten å fullføres. Flere av karakterene havner i bakgrunnen og blir i den forstand ubetydelige. Når lyset omsider slukkes er det en halvnølende applaus som tar over salen før jubelen for fullt bryter løs. For flere tok det nok et øyeblikk å innse at ikke alle spørsmål ville bli besvart. 

1 time og 10 minutter etter første replikk er det ikke mange nye tanker om det eksistensielle som har oppstått. Likevel har tiden vært fylt med latter og følelser gjennom en morsom, men alvorlig nattforestilling, ved navn Trikken.