Artister og reklame – en perfekt og slem match

Året er 1984; det er ett år siden Michael Jackson slapp ut hitlåten «Billie Jean». Skrur du på fjernsynet ser du plutselig Jackson og brødrene hans danse til en remiks av låten med en brus i hånden. Dette var Pepsi sin nye kampanje «New Generation». 

Hopp frem til 2019, og Coca Cola kommer ut med reklamen «Taste the kos», der en ung amerikaner opplever den norske kosen mens Unge Ferrari synger i bakgrunnen.

Bruken av artister i reklame er altså ikke et ukjent fenomen, og vi vet allehvorfor musikk og kjente artister brukes. Det handler om å vekke følelser hos  forbrukerne og skape en tilknytning til produktet.

Se for deg at du ser på en film, og favorittscenen din blir avbrutt av en reklame for bukser. En artist du liker har på seg buksene og oppmerksomheten din fanges. Du søker opp hvor du kan få tak i disse buksene — og vips, så har de deg.

Bak hele fasaden ligger det en sponsoravtale mellom artist og merke; det ligger penger og prestisje. Det er bare noen raske klipp på få sekunder, men du er uansett lurt. Dette gir en sur ettersmak i munnen. 

Jeg mener at det ikke er riktig av industrien å bruke dette som lokkemiddel. Hvis varen er nødvendig, og hvis den er god nok i seg selv, skal det vel være nok å presentere den uten å bruke patos. Men sannheten er at 90 prosent av varer ikke er livsnødvendige.

Tvert imot er det unødvendige produkter det reklameres for. Du trenger ikke tjue par bukser eller enda et par nye solbriller bare fordi favorittartisten din har vært med å designe dem. 

Alle er medskyldige i denne utviklingen, ikke bare artistene og merkevarene. Skal det være et marked for slike reklamer, så må det også være en etterspørsel. Vi som forbrukere sluker strategien, og det er lett å bli revet med.

Et eksempel er det amerikanske klesmerket Gap sin nye reklame med den internasjonale jentegruppen Katseye. Reklamen er på 1 minutt og 30 sekunder og minner mer om en musikkvideo enn en reklame, der gruppen danser til den kjente låten «Milkshake» av Kelis i denimklær fra Gap.

Reklamen har alene 20 millioner visninger på Youtube. Dét er som om alle i Norge skulle sett den fire ganger hver. Reklamen vises på storskjermer på kjøpesentre i USA, og det er mange videoklipp på nett som viser folk som stopper opp bare for å se på den.

Det er ikke lett å lære seg selvdisiplin når reklamene presser seg inn på oss fra alle kanter: på bussholdeplassen, fra radio, i bøker, i magasiner og på tv. Et av de få stedene man fortsatt kan rømme til er musikken.

Men disse reklamene er ikke bare en dans på roser. En annen hendelse som fanget oppmerksomheten til forbrukerne var skuespiller Sydney Sweeney sin buksereklame for klesbutikken American Eagle. Her ble det kaos.

Skuespilleren poserer i denimbukser fra merket med ordene: «Sydney Sweeney has great genes», hvor ordet «genes» er strøket over og erstattet med «jeans». Forsøket på ordspill ble møtt med haglende kritikk, der flere mener merket fremmer en hvit overlegenhet, ettersom skuespilleren har lys hud, blondt hår og blå øyne.

Det kan diskuteres om hele stuntet var overdrevet, ordtaket er jo tross alt: «All PR er god PR». Men det viser også et annet poeng, nemlig hvor stor makt kjendisene faktisk har over folket ved å velge å være med i reklamer. 

Artistene må ta et aktivt valg når det gjelder hvilke merker eller organisasjoner de vil være frontfigurer for. De kan fronte merker som setter bærekraftig produksjon først, riktig humane forhold for produksjon eller produkter som gjør en forskjell i samfunnet.

Dette vil være å bruke påvirkningskraf­ten de har på riktig måte. Det kan inspirere forbrukerne til å velge merker som er bedre.

Hva er egentlig oppgaven til artistene? De færreste artister signerer kontrakt med et plateselskap med tanker om at de skal reklamere for brus eller klær. Penger får verden til å gå rundt, men for mye penger får verden til å gå i vranglås.

Når man er trist etter en dårlig dag, vil ha en selvtillitsoppkvikker eller bare vil ha god stemning på en fest, så er det musikken man går til. På en hvilken som helst dag i Trondheim ser jeg ofte flere med musikk på øret, enn uten. 

Oppfordringen er klar, artister burde ikke bruke påvirkningskraften de har til å få lytterne sine. 

LES OGSÅ:  Cezinando tok over Dødens Dal