Homofil homofob åpner dørene for dialog gjennom bibelen og seksualitet.
Det er gjennom en forståelse for ytterkantene at dialog kan skapes, formidler Karl-Vidar Lende i sin rolle.
I Teaterkjelleren på Trøndelag teater er det gjort klart for premiere på Homofil homofob. Stoler er satt opp langs tre av sidene i det lille rektangulære rommet. På midten er det en rød catwalk, formet som et kors. Det er på dette korset at forestillingen skal ta plass – midt i publikum.
Forestillingen er skrevet som et enmannsshow der Karl-Vidar Lende spiller den eneste karakteren på scenen. Sammen med sin medmanusforfatter og regissør, Christina Smeby, har han skrevet det som viser seg å være en forestilling om skam, kjærlighet og redsel. Fremfor alt er det en historie om å vokse opp som homofil i en kristen sekt – Lende sin egen historie.
Lendes monolog forteller at han til enhver tid går rundt som både homofil og homofob – det kan hverken skilles fra ham eller fra hverandre. Kristendommens konservative verdier hviskes i øret hans når kjekke gutter står foran ham i nattens lange timer.
Likevel, det er ikke bare kirken som kritiseres i denne forestillingen. Også homomiljøet, og dets fokus og seksualisering av kroppen og av unge, kritiseres sterkt.
Det er de ekstreme ytterkantene som får mest plass i denne fortellingen. Likevel er Lende klar i sin tale: Det er alle menneskene som utgjør mellomtingen som er viktigst.
Humor er tatt rett opp fra teaterets verktøykasse og brukes sentralt gjennom hele forestillingen. Det kommer til uttrykk fra første øyeblikk Lende løper ut på scenen, gjennom dansenumre og hendvendelser til publikum, til siste stund før han løper av en drøy time senere.
Monologen gjøres i tillegg i drag. Ikke bare er det en fryd å se på, men det gir en dimensjon til historien. En voksen mann i full drag ser tilbake på seg selv som usikker, redd og skamfull.
Bønner til Gud gjennom oppveksten om hvorfor han er annerledes, og hvorfor akkurat han må synes at Sigurd sine øyne er så vakre, blir gjenfortalt fra en eldre og visere kropp.
Ulike historier om homoterapi, trakassering og skam står sentralt. Det tunge bakteppet fikk flyte fritt i rommet. Det ble virkelig gjort plass til det.
Når humoren ble lagt på hylla, musikken skrudd av og Karl-Vidar 20 år gammel brått sto der alene, fikk stillhet og ro en vesentlig plass. For selv om diskokula svingte og håret ble slått løs bare ti minutter før, ble det plutselig helt stille. Det skapte såre og intime øyeblikk for publikum.
Stykket åpner for en dialog gjennom åpenhet mellom alle parter i samfunnet. Så enten du er homofil, homofob eller noe helt annet så hadde jeg ikke tenkt to ganger på å ta turen til Trøndelag teater i nær fremtid. Der vil du møte en ektefølt fremføring, en morsom fremføring, men mest av alt en vakker fremføring. Den traff hvert fall meg rett i hjertet.
