Skjermtid: en uempirisk undersøkelse av hjerneråte og lungekreft
Etter en urimelig dose skrolling, så jeg meg nødt til å innlede alternativ geriljakrigføring mot skjermtidsproblemet.
Jeg vekkes brått og voldsomt av den to hekto tunge klossen som treffer meg omtrent midt på neseryggen. En sjokkgranat har blitt sluppet fra én armlengdes høyde og ned på en uskyldig sovende.
Jeg kan ikke benekte å ha tatt en ørliten siesta i drømmeland underveis i mitt ultramaraton av skrolling. Tommelen burde snart tildeles medalje som langdistanseutøver. Skulle man sammenlignet distansen hver av oss har beveget seg det siste døgnet, er ikke oddsen i undertegnedes favør.
Som nylig sikkert bevist i en rekke prestisjefulle studier jeg verken har kildeført eller giddet å lese, tærer mobilavhengighet angivelig på hjernebarken. Både Yr og Storm kan melde om høy sjanse for hjernetåke og et oppmerksomhetsspenn som snart blir forbigått av vår fjerne genetiske slektning gullfisken.
Problemet var i dette smertefulle øyeblikket lysende klart. Mobilen som nettopp hadde begått kamikaze på ansiktet mitt, måtte fjernes. Jeg trengte en sunnere livsstil.
Det skal være vanskeligere enn først antatt å vende en vond vane. Jeg hadde bjeffet høyt, men bet ikke. Min heroiske «cold turkey»-erklæring varte knapt ut kvelden. Jeg er chihuahuaen blant avholdsprosjekter.
Beseiret av min egen porøse integritet konsulterte jeg mine nærmeste intellektuelle over en pils på opplysningens operative hovedkvarter.
Norges bank må i denne korte perioden ha økt renten, for gode råd viste seg å være luksusvare denne kvelden. Mitt valg av kompanjonger viste seg også å være nok et dårlig sjakktrekk, da vi alle endte rundt bordet på hver vår telefon, oppslukt av tapasmenyen algoritmen hadde disket opp i dag.
«Vil du ha en sigg?»
Som en fornuftig ung mann som nettopp har nytt to kalde halve, takket jeg ikke nei. Det er allmennkunnskap at kreftfremkallende stoffer inntatt i bedugget tilstand ikke telles. De neste ti minuttene kan kun beskrives som meditative. En pause fra barens støy og forbrødringen over en lånt lighter. Fullstendig til stede i sidegaten med nikotinens rolige brus i bakgrunnen.
Åpenbaringen treffer meg sekundet vi trer inn på baren igjen. Jeg har ikke grepet etter mobilen under den korte konferansen i bakgården. Jeg er et geni. Ingen vil vel slutte om det finnes alternativer?
For Guds beste labrotte var overgangen til denne dypt empiriske egenforskningen relativt sømløs. Impulsen til å fråtse i Zuckerbergs vanntortur av innhold ble systematisk byttet ut med pilegrimsreiser til nærmeste askebeger.
Resultatene lot ikke vente på seg. Jeg er en ny mann. En føniks har steget fra mobilslaveriet. Disse ti minuttene ute i «frisk luft» hadde som biprodukt gitt meg en ny hobby som folketitter. Godt hjulpet av nikotinens sentralstimulerende egenskaper observerte jeg nå omgivelsene med en årvåkenhet som tidligere var forbeholdt viktorianske privatdetektiver og paranoide.
Den ansatte på butikken dobbeltsjekket meg med blikket, slik det ville vært naturlig å reagere om det var en modig fjortenåring som denne torsdagsformiddagen anmodet om tillatelse til å kjøpe tjue av butikkens beste kameler. Med lengre forskningsperiode antar jeg imidlertid at problemet ville korrigere seg selv.
Enhver ny metode møtes også av skeptisk granskning, og mitt banebrytende akademiske gjennombrudd innen vanedannelse og dårlige valg var intet unntak. Kritikken kom derimot fra uventet hold. De samme skapningene som jeg svært generøst hadde donert sigaretter til en fuktig kveld på byen, reagerte nå med avsky til mitt påfunn om å nyte kreftpinnene i fullt dagslys. Tilsynelatende kreves det en viss terskel av brisenhet før dette ritualet er sosialt akseptabelt. Hyklere.
Røyken klarte ikke å skjule at tilværelsen som prøvekanin også krevde betaling. Der jeg tidligere hadde betalt algoritmeoligarkene i oppmerkesomhet og betydelige deler av døgnets timer, foretrakk «big tobacco» en mer tradisjonell valuta: en fattig students sårt oppsparte småpenger. Skjermfriheten begynte å spise en betraktelig del av øl- og pirbadbudsjettet.
Typisk for god forskning er også forekomsten av uheldige variabler. Det gode arbeidet mine hyppige røykepauser gjorde for oppmerksomheten, hadde en hittil ukjent skyggeside. Fremskritt har sin pris. Jeg pep som en blokkfløyte. Nå var det lungene som gjorde skrollingen.
Det vil på dette tidspunktet muligens være praktisk å informere den uvitende leser om at Gud fra starten hadde stukket kjepper i prosjektets hjul. Den hittil neglisjerte variablen, undertegnedes astma, begynte å forsyne seg grovt av gevinstene fra nikotinens meditasjon.
Nok en gang var det på helt uforståelig vis tid for å høste fruktene av det jeg selv hadde sådd.
