Hvorfor skrelle løken når man heller kan blotte den?
Eksperimentelle oppsetninger føles som en sjeldenhet hos Trøndelag Teater. Peer Gynt gjør det tydelig hvorfor.
Høstens første storsatsning hos Trøndelag Teater tar for seg Mina Salehpours tolkning av Ibens Peer Gynt. Den tysk-iranske regissøren har med seg flere av sine nærmeste samarbeidspartnere og forsøker å la Trøndelag teater og dets publikum forlate teaterets vanlige komfortsoner.
De fleste er godt kjent med Peer Gynt fra før av, han er egoistisk, forvirret og en løgnhals. Men når denne Peers lag skal skrelles, fremstilles dette med helt andre virkemidler enn vanlig.
Det absolutt viktigste å nevne er at i nærmest hele første akt danser Peer rundt på skøyter på kunstig is. Ellers er han ganske gjenkjennelig i karakter. Han håner sin mor, til hennes store fortvilelse. Han lar etiske grenser forvitre og tvinner bygdas bruder rundt fingeren. Ulikt hans normalitet er derimot barnslighet i form av eksplisitt pikk og pupp.
Rumensk Eurovision bidrag
Kostymene er kraftig modernisert. Peer skøyter rundt i en hvit langermet genser, rosa t-skjorte, booty-shorts, og fotballstrømper. Mor Åse er ikledd et rosa skjørt, solbriller og en brun pelsjakke. Annet enn at det gjør hele stykket mer useriøst, bidrar bekledningen til lite.
Musikken er manglende, men lydene som akkompagnerer stykket er preget av gjennomgående høy bass og uforståelighet. Utenom scenen med house-musikk, hvor Peer danser noe som kunne vært lånt fra Fortnite.
Scenografien minner om et rumensk Eurovision-bidrag fra 2006. Og uansett hvor glad undertegnede er i Romanias Eurovision-bidrag, er dette dessverre ikke et kompliment. Skøyteis og bare backstage-vegger skaper et uttrykk som hører amatørteateret til.
Lite hjelp fra regissør
Forestillingen blir tvunget til å lene seg på skuespillerne. Heldigvis takler de dette godt. Selv med flere minutter lange monologer, kun fem skuespillere som spiller totalt atten roller, med skøyter på bena, klarer de likevel å takle regissørens avanserte visjon.
Skøytene prøver desperat å speile Gynts fantasi og å virkeliggjøre og personifisere hver og en av hjernebølgene hans. Først når mor Åse får på seg skøytene kan en tiltenke deres funksjon som et fortellerteknisk grep. De som bærer skøytene lar tankene løpe løpsk og det blir tydelig at det som skjer på scenen ikke er ekte.
Hvem Peer er står fortsatt sentralt. Løken skrelles scene etter scene. Noen ganger er det neste laget en godhjertet Peer, men som oftest er det den tvilsomme typen vi kjenner. Etter et humoristisk innslag av skøytesex, viser Peer tydelig tilknytningsangst. Når han treffer Solveig for første gang, er Peer fæl. Løken skrelles, og andre scene med Solveig viser en mann som søker støtte og et stabilt liv.
Første akt avsluttes på godt vis, og gjennom pausen er man spent for hva som følger. Det håpet forsvinner fort, med mindre man liker rare publikumsinteraksjoner, uforståelige scener, og middelmådige overganger.
Et sårt trengt høydepunkt
Det tar seg opp. Scenen om skipsforliset skiller seg særlig ut som et mulig høydepunkt. Her skrelles faktisk en løk, men potensialet for en kraftig scene forsvinner til svak og enkel humor. Peer sitter igjen med løk i øynene, og publikum sitter igjen med skuffelse.
Stykket ender med en fortvilet Peer som søker anerkjennelse for hans gode karakter. Kjernen av løken blottlegges, og viser bare mer løk. De som oppsøker forestillingen for å få en bedre forståelse av hva det vil si å være seg selv, forlater salen med lite å gå på.
Alt i alt er stykket skuffende. Den beskjedne bruken av musikk, rekvisitter og kulisser gir inntrykket av at Trøndelag Teater driver med budsjettering. Skuespillerne bærer stykket, men det er vanskelig å forvandle et middelmådig oppsett til et bra skuespill.
