Teateranmeldelse
Guttejente: Kjønn, kjærlighet og kaos
Gjennom slampoesi, pupp og monologer klarer Maiken Schjøll Frisch både å gripe og humanisere i samtaler om kjønn og identitet.
I forbindelse med pride-uka i Trondheim har Trøndelag teater valgt å åpne sine mindre scener for to pride-oppsetninger. En av dem er Guttejente, som er skrevet, spilt og regissert av Maiken Schjøll Frisch.
Det er tøft å stå alene på en scene og by på seg selv i over en time. Enda tøffere er det å stå alene og halvnaken på en scene. Det er vel også forestillingens «elefant». Etter et drøyt kvarter poengterer Frisch at kjolen hun har hatt på seg til nå, ikke er hennes foretrukne plagg. Og overraskelsen av bar pupp legger lista for resten av forestillingen.
I dette øyeblikk viser Frisch hvor scenesterk og scenevant hun er. Med brystkassen bar adresserer hun elefanten i rommet og sørger for en komfort rundt nakenhet de færreste tør å bryne seg på. Hun kommenterer på egne bryster og later som om hun er gutt som slenger på håret etter et bad. Frisch gjør den neste nakne halvtimen til noe mer komfortabelt enn det første kjolekledde kvarteret.
Å blande sjangre er ikke fremmed for Frisch. Sømløst takler hun monologer, slampoesi og slapstick. Det er bemerkelsesverdig hvor godt hun fletter inn sjangre for å legge trykk på budskapet og gjør det hele til kamprop. Og vi hører deg, Maiken.
Selve teksten består av en blanding av personlige historier hentet fra eget liv og brutale irettesettelser om LHBT+-personer sine rettigheter og forkjempere. Selv om det er store forskjeller mellom de seriøse temaene og den direkte standupen, virker ikke kontrastene store. Man får istedenfor de nødvendige avbrekkene som får forestillingen til å flyte godt.
Rommet som forestillingen blir vist frem i er ikke særlig stort, og publikum sitter tett på Frisch. Dette utnytter hun til det fulleste. Flere blir dratt inn i dialoger med egne replikker for å vise frem samtaler Frisch har hatt med folk fra sitt eget liv, der hun smyger inn et hint av improvisasjon på toppen av det allerede sjangerrike showet. Vi hører latter, sinte huff og jubel med applaus fra en tydelig investert sal.
Teaterstykket varer i litt over en time, men føles mye lengre. Ikke fordi man sitter og sjekker klokka, men det stikk motsatte. Vi har nemlig nettopp vært vitne til hele det kaotiske livet til Frisch på syttifem minutter. Vi har fulgt panikk-tanker hun hadde som elleveåring om det å bli gravid eller få en brå død ut av slettes ingenting, frem til den hun er i dag – det hele gjennom både musikal, poesi, sammenbrudd og eufori.
Frisch balanserer elegant mellom komedie og sårbarhet, og klarer dermed å få frem viktige poeng uten at showet blir for tørt og seriøst. Dette er en forestilling som gjør at man forlater teateret litt klokere, og det er definitivt andre jenter der ute som vil bli inspirert og ende opp med å kaste kjolen etter å ha sett Guttejente.
