GIVENDE: Lauvsnes og Trepekunaite har blitt veldig knyttet til begge kattene de har vært fosterhjem for.

Prøvekos katten før du adopterer den

Livet purrer med katt i kollektivet. Som fosterhjem for ville katter får man gleden uten å stå alene med ansvaret.

Publisert Sist oppdatert

Inn en veit og opp en trapp bor et kollektiv bestående av fire tobeinte og én firebeint leieboer. De mener studenttilværelsen er veldig kompatibel med å melde seg som fosterhjem for katter i regi av Dyrebeskyttelsen Norge Sør Trøndelag, eller DNST.

Lektorstudenten Marie Lauvsnes ble kjent med DNST og deres ordning da hun selv skulle adoptere en katt i sitt tredje år på videregående i 2020.

– Da skjønte jeg at det finnes fosterhjem for katter med hensikt om å sosialisere dem før de finner et evig hjem. Siden jeg fant ut av muligheten, har jeg vært veldig positiv til det, sier Lauvsnes.

Så når kjæresten Saule Trepekunaite, nylig uteksaminerte som lektor i matte og fysikk, skulle flytte inn, så hun sitt snitt.

– Da Saule flyttet inn i desember, visste jeg at vi hadde et kollektiv som ville trives med katt og fikk veldig lyst til å prøve å bli fosterhjem, forteller Lauvsnes.

På vårsemesteret bodde katten Dina hos kollektivet i tre måneder. Etter at Dina gjorde store fremskritt og ble både tryggere og mer sosial, flyttet hun ut, slik at hun kunne adopteres. Nå har de fått datteren hennes Daisy i oppdrag.

KATTEKOLLEKTIVET: Lauvsnes, Trepekunaite og romkamerat Martine Wold Dufseth viser frem kattepalasset sammen med besøksvenn Lyngstad.
DAISY: Selv om Daisy er sjenert, trives hun godt i katteboksen plassert på rommet til kjæresteparet.

Katt på avveie

Styreleder Nina Sveen i DNST forteller at organisasjonen i all hovedsak tar inn katter som har gått ute lenge eller blitt dumpet. Derfor er det veldig behov for folk som tør å ta inn redde og viltre katter.

– Det er et bunnløst behov. Vi kunne ha tatt inn mange flere katter om vi hadde kapasitet, men den begrenses både av frivillige og av tilgjengelige fosterhjem, forteller Sveen.

Kollektivet synes det er vondt at omfanget av katter som er skadet eller forlatt, er så stort.

– Man hører jo disse historiene om folk som setter igjen katter i poser eller esker utenfor hos DNST fordi de ikke vet hva de skal gjøre med dem, sier Lauvsnes.

Studentene ønsker å bidra til å spre budskapet om DNSTs ordning slik at flere katter kan få trygghet og flere studenter kan få katter.

– Vi tror det er flere som ikke vet om muligheten, men som kunne tenkt seg det, sier Lauvsnes.

Hyller livet som kattekamerat

Sveen forklarer at flere av deres fosterhjem er studentkollektiver, og at livstilen til en student kan samsvare godt med denne ordningen.

SOSIALISERER: Kollektivet oppmuntrer til lek og kos, men det er på Daisy sine premisser.

– Det er fleksibelt å ha studenter som fosterhjem, ettersom det stort sett alltid er noen hjemme, sier styrelederen.

I dag fungerer fem studentkollektiv som aktive fosterhjem for DNST, forteller hun. Dette er bofellesskap hvor to eller flere regnes som studenter, men det er heller ikke uvanlig at et fosterhjem består av en student som ikke bor med andre studenter.

– Studentlivet går fint sammen med det å passe på en katt, sier Lucas Sverke

Polonio Lyngstad, som studerer musikkvitenskap. Han er nær venn av kollektivet og ofte innom for å hjelpe til på kattefronten.

Skulle studentene ønske å reise vekk i feriene, er ikke dette et hinder for å kunne være fosterhjem.

– Vi ordner med midlertidige fosterhjem eller andre løsninger når faste fosterhjem skal på ferie, sier Sveen.

Studenttilværelsens mulighet for skreddersydd lesetid gir rom for at man har større mulighet til å passe på en katt. Gjengen oppe i denne veiten er klar på at det er fullt mulig å kombinere katteoppdragelse med å ha andre frivillige verv.

– Selv om man skal ta vare på en katt, trenger man ikke bortprioritere andre

planer. Hvis en person har en travel periode, kan man heller delegere oppgavene annerledes og kanskje få en venn på besøk, sier Lauvsnes.

En liten, lodden, hjelpetrengende venn er et godt insentiv til å samle nære og fjerne. Kanskje den nye «Skal vi ta en kaffe?» blir til «Lyst til å klappe katt?».

Kanskje behovet for rolig sosialisering egentlig er like behøvd fra begge sider av «pss-pss-et».

Jobber for resultatene

MATMOR: Uten mat og drikke duger katten ikke.

Ved å ta del i DNST sin ordning vil man kunne få en hverdag med et kjæledyr, men den kan inneholde avvisning og hvesing i større grad enn klapp og kos.

– Det er sykt motiverende å gå fra at hun freser når du står to meter unna, til at du kan mate henne mens hun sitter i fanget, sier Trepekunaite.

Når en katt kommer til et nytt sted, skal den helst få et mindre rom med vindu. I et mindre rom blir katten fortere trygg på omgivelsene sine, men den har enda oversikt over omverdenen. Kollektivkattene har derfor fått bo på badet.

DNST stiller opp og balsamerer overgangen fra det katteløse til det kattefylte liv med både veiledning, tid og utstyr.

– Prosessen starter med en søknad på våre nettsider, før man så gjennomfører et digitalt informasjonsmøte. Så sender de inn bilder av hjemmet sitt og seg selv. Til slutt må de signere en fosterhjemskontrakt og taushetserklæring, sier styrelederen.

I denne prosessen vurderes også skikkethet. Sveen meddeler at omtrent halvparten av de som søker, blir fosterhjem.

– I dag har vi mellom 70 og 80 fosterhjem, men alle er ikke tilgjengelige samtidig. Noen er tilgjengelige kun for korte oppdrag, mens andre kun ønsker å motta spesifikke typer katter, forteller styrelederen.

Selv synes studentkollektivet at de er blitt godt ivaretatt av DNST.

– De er der for å hjelpe til, og noen ganger er det nesten for godt til å være sant. Hvis jeg sender melding og ber om mer tepper eller leker, så kommer det på døra, sier Lauvsnes.

I tillegg får hvert fosterhjem tildelt en fosterhjemskoordinator som er tilgjengelig for å gi innspill og råd.

Man rapporterer også jevnlig om progresjonen til katten, enten det er positivt eller negativt.

BADET: På starten av oppholdet sitt i veitena bodde Daisy på badet. Da brukte kollektivet mye tid på baderomsgulvet.

Fellesprosjekt

Lite kan være så samlende for et bofellesskap som det å sammen ivareta noe, eller i dette tilfellet noen.

– Selv om det er Saule og Maria som har hovedansvar for katten her, og den bor på deres rom, er det noe vi gjør sammen. Vi snakker veldig ofte om hvordan det går med katten, sier Lyngstad.

Kollektivet har fått et sammensveisende prosjekt i ivaretakelsen av kattene Dina og Daisy.

– I tillegg har det blitt litt konkurranse rundt hvem som får lov til å nærme seg katten først eller hvem katten tør å spise foran, forteller Trepekunaite.

Selv om katten krever ekstra hensyn, er det ikke krav om tidligere erfaring. Sveen forklarer at av dem som godkjennes som fosterhjem, forventer de hovedsakelig at man bare gjør så godt man kan. Lauvsnes er enig.

– Man trenger ikke være ekspert. Det er første gang Saule har katt, forteller hun.

Trepekunaite synes det har vært en tilvenningssak å ha katt, men at opplevelsen hennes med å være fosterhjem har gjort henne mer glad i katter.

I hvert fall hennes hjertekatter Dina og Daisy.

– Alle kan avslutte som fosterhjem når de vil. Det er til syvende og sist snakk om at kjemien mellom katten og kollektivet må være god, slik det er med oss mennesker, sier Sveen.

Selv om opplevelsen overordnet har gitt mersmak, er det noen aspekter som kan være ekstra krevende å venne seg til.

– For min del krever det mest å ta bæsjen hver dag, sier Trepekunaite.

ALBUM: Trepekunaite har laget bildebok av katten Dina som de hadde tidligere.

Adopsjonsfella

Det kan være en fare for at man blir både knyttet til og glad i katten man har i oppgave å sosialisere. Det er tross alt en investering av tid og kjærlighet, men da er det viktig å huske at den i utgangspunktet skal videre.

– DNST har advart oss mot adopsjonsfella. Det var veldig trist å skulle gi fra seg den første katten, Dina, idet hun begynte å vise frem en nysgjerrig, leken og åpen side av seg selv, forteller Lauvsnes.

Sveen ble selv en del av Dyrebeskyttelsen Norge Sør-­Trøndelag da hun meldte seg som fosterhjem selv i 2020. Etter det har hun gått videre til å adoptere to av kattene hun har passet på.

– Jeg har alltid hatt et hjerte for dyr, spesielt katt, så det var veldig naturlig for meg å melde meg som frivillig i en organisasjon som DNST, sier styrelederen.

Vurderer man derfor å gjøre kollektivet om til et fosterhjem, så er det greit å ha en forventningsavklaring, slik at alle er enige om hva man skal gjøre om man blir veldig glad i den. Spesielt siden et kollektiv er en midlertidig bosituasjon.

– Hvis man har lyst på katt, men ikke er i en livssituasjon hvor man har mulighet til å binde seg helt, er denne ordningen helt perfekt. Det er som å være tante heller enn mor, fordi man kan ta det mest når det er gøy, sier Trepekunaite.

Powered by Labrador CMS