Ro ned rotteracet

Da jeg skulle undersøke hjertet mitt, ble legen mer bekymret da jeg sa at jeg studerte arkitektur enn da han så prøveresultatene mine.

Døgning før en innlevering er så normalisert at folk ser rart på deg om du går hjem klokken elleve på kvelden. Veiledere klarer ikke hjelpe deg med å strukturere arbeidet ditt. Tvert imot oppfordrer de deg til å gjøre mer, mer og mer.

Tilbakemeldingene er vage. Fasitene er ikke-eksisterende. Du river deg i håret mens du prøver å få planløsninger og fasadetegninger til å harmonisere. Veileder foreslår en bro midt i prosjektet ditt, så du tegner en bro. Men på neste veiledning peker hen på broen og fnyser, fordi «det funker jo ikke i det hele tatt med en bro der».

Verst av alt forteller alle deg at lyset i enden av tunnelen er en arbeidsledig tilværelse. 

Rundt meg har jeg sett dem som ikke gjør annet enn å sove i tre måneder etter  endt master, dem som må ta seg en baristajobb for å puste ut – for «hva faen var det der» – og dem som faktisk får seg arkitektjobb og endelig har ro i sjelen.

For arbeidslivet er slett ikke som studiet, enten du studerer arkitektur eller sivilingeniør. Det er ingen som døgner på et vanlig kontor, så hvorfor gjøre det på lesesalen? I hvilken grad ruster det oss for et arbeidsliv?

Det universitetet glemmer å fortelle deg er at du skal lære, ikke prestere. Selv en dårlig oppgave kan gi enormt læringsutbytte.

Blant mine uteksaminerte medstudenter er det ikke dem med høyest snitt, flest relevante verv, flest anerkjennelser eller flest timer på universitetet som gikk ut med jobb.

Til dere som er stresset og bekymret, kan jeg gi samme råd som legen min ga til meg: Gjør hyggelige ting. Som Stig Johanson sa så klokt:

«Alle disse dagene som kom og gikk – ikke visste jeg at de var selve livet.»

Skaff deg et verv, men ikke fordi du må ha noe relevant på cv-en. Gjør det fordi det er gøy og lærerikt. Velg et verv som lar deg være sosial og kjenne på mestring. Ikke delta i rotteracet. Det er ikke lettere å få seg jobb når man er utbrent.

Livet er et maraton, ikke en sprint. I denne utgaven skriver vi om hvor vanskelig og frustrerende det er å finne jobb som arkitektstudent. Heldigvis er ikke statistikken som presenteres like pessimistisk.

Jobbsøking etter endt studie er en naturlig del av livet, og ikke et nederlag. Det er kjipt å søke et titalls jobber uten å få et intervju, men bunnlinjen er: Søker du nok får du jobb til slutt. Slik er det for alle, det er ikke du som er problemet.

Og husk: Det finnes jobber, bare kanskje ikke midt i Oslo sentrum. Det går fint å bo i Drammen, selv om de kanskje ikke har kaféer med matcha latte eller utesteder som spiller folkelektronika.

Les også:  Ikke vær feig, la debatten være ujevn!