Å tegne en revolusjon
Kristian Krohg-Sørensen syns det bare er logisk å formidle historie i tegneserieform.
I fjor høst fikk Kristian Krohg-Sørensen en telefon fra Manifest Forlag. Oppdraget: Å lage en tegneserie om den russiske revolusjonen til hendelsens hundreårsmarkering høsten 2017. Krohg-Sørensen var egentlig opptatt med et vikariat som journalist i NRK P2, og hadde et knippe tegneserieprosjekt på planen. Men det måtte pent ryddes av veien. Det var umulig å si nei.
– På en måte har jeg jobba med boka i sanntid. Tematisk handler den jo om perioden mellom februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i 1917, og jeg endte opp med å jobbe med boka mellom februar og oktober i 2017. Det var interessant å sitte i sommer og forsøke å nå igjen begivenhetene. Jeg fikk et visst perspektiv på det tidsrommet disse hendelsene utfolda seg i. Det er jo ganske kort tid, egentlig.
Det korte tidsrommet gjorde det nødvendig å avgrense rammene for boka. Det har det ferdige produktet tjent på, syns Krohg-Sørensen.
– Jeg så for meg en episk murstein med flere hundre sider. Men med den tida jeg fikk til rådighet fikk jeg jo ikke tid til det, og det var nok bare bra. Det ble en atskillig mer lettlest bok enn det kunne ha blitt. Hadde jeg tatt initiativ til en slik bok på egen hånd, hadde det blitt et større prosjekt.
Kunsten å tegne en bolsjevik
Å komprimere og avgrense var én utfordring – langt tøffere var det å framstille de politiske prosessene og uenighetene. Demonstrasjoner og opptøyer er greit nok å tegne, men hvordan framstille forskjellen mellom bolsjeviker og mensjeviker?
– Det var en utfordring å prøve å tenke i bilder og tegne ned ting som er abstrakte. Da måtte jeg henvende meg til politiske karikaturer og satire, og en type billedspråk som er mer abstrakt.
Akkurat her har tegneserien en fordel som formidlingsform, mener Krohg-Sørensen. Det kan være til stor hjelp å visualisere fenomener som er vanskelig å forstå, eller endeløse rekker av navn man må holde styr på. Krohg-Sørensen syns selv det kan være vanskelig å henge med når han leser historie, særlig russisk, og har brukt visualiseringer og skjemaer som hjelp underveis.
– Plutselig får man sett for seg noe. Man kan tegne opp et kart av Petrograd, der det meste hendte. Man kan tegne opp ansikter på viktige personer. Når man leser dette i bøker blir det mer flyktige navn man ikke klarer å binde noe til. Hva ser du for deg når jeg sier at tsaren oppløste dumaen? Det er et abstrakt utsagn som kan være forvirrende for folk.
– Det er bare sånn livet blir
Krohg-Sørensen hadde egentlig helt andre planer med livet. Av kunstnerisk bakgrunn har han kun et halvt år fra kunst- og håndverksskole, før han slutta fordi han «ikke likte det noe særlig». Ellers har han utdanning som journalist og russlandviter, og ville bli russlandskorrespondent. Men etter endt utdanning var det bare vikariater å få, så da han fikk mulighet til å skape seg en karriere som tegneserietegner, grep han den.
Han begynte å jobbe på en lengre biografisk fortelling om Johannes Andersen, eller Gulosten, som slo seg opp som spritsmugler, før han ble motstandsmann under krigen. Det første heftet i en lengre serie om Gulosten kom ut i 2015 til gode kritikker.
– Jeg trives veldig godt med å fortelle lengre historier, være i en historie over lengre tid og formidle den på min måte. Jeg er nok mer glad i å fortelle «jugete» litterære historier enn jeg var klar over sjøl.
Utdanning og yrkesbakgrunn har likevel hatt mye å si for hva slags tegneserier han har lagd. Krohg-Sørensen stiller krav til seg selv om etterrettelighet, og at historiene kan etterprøves. Tegneserien om Gulosten hadde ikke vært mulig uten tilgang på arkiver, og både den og boka om den russiske revolusjonen kommer med en fyldig kildeliste, sluttnoter og kildekritikk.
I etterkant av utgivelsen om Gulosten har Krohg-Sørensen blant annet fått i oppdrag å lage tegneserier til Oslo Sporveiers jubileum i 2015, og til en utstilling om krigsseilerne under første verdenskrig ved Norsk maritimt museum – og sist altså om den russiske revolusjon.
– Utdanninga har på ingen måte vært bortkasta, det er nok det som har gjort det mulig å skape seg en nisje som tegneserietegner. Uten utdanninga hadde jeg ikke kunnet lage de bøkene.
