NTNU-student i Ukraina: – Hvis jeg dør, så må du si ifra til mamma

Bilen skrangler nedover europaveien på andre dagen nesten uten pause. Emma Ju Hamer Johannessen studerer til vanlig pedagogikk ved NTNU i Trondheim, men denne våren er annerledes. Et par uker tidligere tok hun et uvanlig valg som førte henne til byene Kyiv og Kharkiv i Ukraina.

– Jeg satt på toget på vei opp til Trondheim og kjedet livet av meg.

Emma ser et Facebook-innlegg skrevet av sin tidligere speiderleder, som spør om noen har ekstra utstyr å avse. Det ramses opp diverse ønsker, som liggeunderlag og sokker. 

– Det har jeg ikke, for jeg er en fattig student. Så jeg kan ikke bidra med dét. 

23-åringen kjenner likevel på en nysgjerrighet som ikke slipper taket. 

Spontan planlegger 

Emma får høre om en liten, lokal gruppe med norske veteraner som skal kjøre til Ukraina med kjøretøy og utstyr til blant annet Forsvaret. Emma bestemmer seg for å være med. 

 – Jeg tenkte at jeg må si ja, eller så kommer jeg til å angre resten av livet. Det var en mulighet jeg ikke kunne gå glipp av. 

To uker senere sitter hun i en bilkolonne lastet med aggregat, bårer, hjelmer, soveposer og et dusin middelaldrende menn. 

– Det var litt spontant, egentlig. Jeg sa bare ifra til de jeg kjente i Trondheim, slik at de visste at jeg ikke var her. Ingen i familien visste det. Jeg tenkte at jeg får ta det når jeg kommer hjem igjen.

Fra Kjartan-konsert til krigssone

Dagen før avreise drar hun på konsert, og til lyden av «det er torsdagsmårro, men det er i mårro det skal klikke» klarer hun ikke helt legge vekk tankene om hva morgendagen skal bringe. 

– Jeg skulle på konsert i Oslo dagen før jeg skulle dra, så jeg måtte hjemom. 

Ingen i Emmas omkrets vet om reiseplanene, med unntak av et par studievenner og nå også søsteren. Konsertfølget er uvitende. 

– Jeg kunne jo ikke si: «jeg er litt stresset, fordi jeg skal på Ukraina-tur neste uke». Så jeg bare nøt Kjartan Lauritzen i Spektrum, sier hun. 

– Hva sa vennene dine?

– De fikk ikke så mye valg. Jeg sa vel at «hvis jeg dør, så må du si ifra til mamma». 

Resten av familien ble servert det Emma kategoriserer som en hvit løgn. 

– Jeg sa til familien at jeg skulle opp til Trondheim igjen. Og så dro jeg ned til Ukraina.

LES OGSÅ:  Finn nostalgien i å samle: Bli en spardame

– Nå er vi i Ukraina 

Turen går fra Sandefjord, gjennom Kristiansand, med ferje over til Danmark, gjennom Danmark, Tyskland og Polen. Til slutt ruller bilkolonnen inn i Ukraina, med kun én overnatting på den nesten tre dager lange turen. 

– Vi byttet på hvem som kjørte og sov i bilen, men etter en nestenulykke fant vi ut at vi måtte ta flere pauser.

Emma husker spesielt følelsen av å krysse grensen til Ukraina. 

– Jeg tenkte at nå er vi i Ukraina. Men 80 prosent av landet er ikke i krig, så det skjedde ingenting; vi var bare der ved grensen. 

Emma beskriver følelsen av at man ikke fikk med seg at det var krig lenger: Jo lenger inn man kom, jo mer havnet krigen i bakgrunnen. Likevel var det tydelige spor av tidligere krigføring.

– Da vi kjørte inn mot Kyiv kunne vi se skyttergraver langs veien. Det var så rart å tenke på at russerne kom så nær å ta hovedstaden. 

Fra den siste skyttergraven til hovedstaden er det bare et par minutters kjøring. 

 – Det var veldig spesielt å se hvor nærme det faktisk var. Hvis de ikke hadde holdt blokaden, så hadde de nok ikke vært et land i dag, tror jeg.

- Unnskyld, hvor er bomberommet? 

Fremme i Kyiv kommer tegnene på krigen tettere på. Flyalarmen går så snart hun setter seg ned i sengen på hotellrommet. 

– Vi spurte noen om de visste hvor bomberommet var, og de lo av oss og sa at det er nede, men at ingen går dit.

Emma forteller at det var spesielt, men at ukrainerne har levd med dette i tre år. «Gjør som de lokale gjør», sies det. 

Neste gang flyalarmen uler, går ikke turfølget ned til bomberommet.

– De tar det veldig rolig. Vi lærte at hvis det smeller, kan man vurdere å tusle nedover.

Én dag gjør det nettopp det. 

– En av nettene vi var der, så smalt det faktisk. Det var fortsatt en kilometer unna hotellet, men det smalt godt. Da var det litt flere i bomberommet. 

– Hvordan var det å oppleve det?

– Det var veldig spesielt. Et par dager inn hadde vi blitt vant til flyalarmene, og at det ikke skjedde så mye mer. 

Tre kilometer fra fronten

Etter å ha vært «turister» noen dager i Kyiv, går turen videre til Kharkiv. 

– Man kunne hoppe av turen når som helst. Jeg tror vi var fem stykker igjen som ble med helt inn til Kharkiv. Kharkiv ligger bare tre kilometer fra fronten. Det er en av de byene som konstant blir bombet.

Kharkiv er Ukrainas nest største by, og selv om Emma oppfattet byen som overraskende folksom, forteller hun at cirka halvparten av innbyggerne har flyktet. 

– Det var barn som lekte i gaten og alt var «normalt», med unntak av portforbud og flyalarmer. 

Samtidig viser hun oss bilder av en by hvor minnesteder og brente biler har blitt en del av bybildet.

I Kharkiv bodde de hos noen norske droneoperatører. Emma forteller at droneteknologi er en stor del av krigføringen nå. 

– Det er nok fremtiden. De små dronene er jo rett over hodet på deg, så det er ikke så enkelt å gå og gjemme seg. 

På ukjent territorium 

Hun forteller at man nesten ikke legger merke til flyalarmen i Kharkiv; den går hele tiden. 

– Når vi kom til byen så gikk vi inn på en liten restaurant, og da gikk alarmen på telefonene våre.

Emma forteller om appen hvor man kan se hvor det er flyalarmer i sanntid.

– Da vi gikk inn på restauranten og telefonene ulte, stirret de lokale på oss. De tenkte nok «turister, fy søren».

Den dagen skal de egentlig møte noen lokale kontakter for å spise middag ved et kjøpesenter. Problemet er bare at det ikke er noe kjøpesenter lenger. Det ble bombet to dager før.

– Vi måtte bytte sted. De var i gang med å bygge det på nytt. De er veldig rutinerte på krig; ting ble fikset på null komma niks. 

LES OGSÅ: Statsministerkandidatene fridde ikke til studentene

– Hvis man blir truffet, så blir man truffet

Den unge jenten med det mørke håret virker fryktløs. På tross av historiens tunge bakteppe bruker Emma ord som «spennende», «fin» og «lærerik» når hun beskriver opplevelsen. 

– Hva følte du da du var der?

– I begynnelsen var jeg ganske stresset, men dét blir slitsomt i lengden. 

– Ble det fort normalisert? 

– Veldig fort, og det var jo sikkert fordi ukrainerne allerede gjorde det. Det tok sikkert litt lengre tid for dem, men vi er flokkdyr. Vi har lyst til å være som andre, så det er lett å bare gjøre som de rundt deg gjør. 

Hun legger til at i Kharkiv går flyalarmen nesten samtidig som man blir truffet uansett, så byens innbyggere ser ikke poenget med å gå i bomberommet.

– Hvis man blir truffet, så blir man truffet. Det er tanken der, tror jeg. De fleste som bor i byen er militære.

Emma forteller at de som har blitt igjen er ansvarlige for å drifte alt fra morgen til kveld. 

– Jeg har aldri sett en så full matbutikk i hele mitt liv. De prioriterer det, sånn at soldatene kan ha muligheten til å få nøyaktig det de ønsker. Det var veldig imponerende.

Hun sier at mange kanskje ikke tenker over hvor dramatisk det er å gå over til en krigsøkonomi.

– De få som er igjen må holde alt i gang, og det synes mange ukrainere er trist, tror jeg.

Hun sier at det vil stå dårlig til med økonomien når krigen endelig er over, fordi mange har dratt og ikke har tenkt å returnere.

– Det vil forårsake veldig store problemer for hele landet, selv om de vinner krigen. 

Skuddsikker vest

– Vi fikk låne vester av en fyr som drev en våpenbutikk. Det er mange av dem der nede. 

– Skuddsikker vest?

– Ja. Og det er mange reklamer for å verve seg til krigen. Det var veldig spennende å først se Mcdonalds-skilt, og så et skilt der det stod «Bli med i krigen».

Vesten de fikk utdelt, skulle brukes som beskyttelse mot splinter, men de ble frarådet å bruke den. 

– Det er av og til at russervenner angriper militæret i disse byene, så man skal ikke rope for høyt.

Emma forteller at hun ikke hadde noen anelse om hva hun skulle forvente da hun dro til Ukraina.

– Jeg tenkte: «Har de mat der?», men de tok jo kort og Apple Pay. Alle butikker og restauranter var åpne, og man fikk den samme servicen som man ville fått alle andre steder.

Emma sier at hun ble overrasket over at de greier å drifte hele byen på den måten, samtidig som det er krig rett ved.

– Alle gikk ut og skulle handle, men det var jo gudsforlatt etter rundt klokken ti i Kharkiv. Da er det portforbud, så det er ikke lov til å gå ut med mindre du er militær. 

Når portforbudet trer i kraft, er gatene folketomme. Samtidig minner lydene deg på hvor du er.

– Når man sov lå man og hørte på «pang, pang, pang» fra missilene hele tiden. Det var litt vanskelig å sovne. 

– Du risikerer jo å dø 

I én og en halv uke er Emma i Ukraina. Men så kjenner hun dragningen mot Norge igjen.

– Jeg er en planlegger, men jeg var på tur med folk som tok livet med ro. Så jeg tenkte: Nå planlegger jeg at jeg drar, og så får du gjøre ditt.

Innreise og utreise beskriver hun som spesielt krevende, og hun forteller om en sytten timer lang busstur og en fem timer lang «passkontroll». 

– Å komme seg ut av Ukraina var et helvete. Det går jo ikke noen fly fra Ukraina, så man må komme seg til Polen. Å komme seg over grensen i buss, dét er noe jeg ikke kommer til å gjøre igjen. 

Emma fikk inntrykk av at det er noen spesifikke mennesker som drar til Ukraina.

– Det er enten folk som kanskje føler seg litt på utsiden av samfunnet, eller som har et veldig sterkt moralsk kompass, som drar ned. 

Hun tror alle som er et sted midt mellom ville revurdert turen.

– Fordi man setter sitt eget liv i fare for et helt annet land. Det er ikke bare sånn at du bidrar; du risikerer å dø.

– Følte du på det?

– Egentlig ikke. Jeg så aldri noen missiler. Den natten hvor jeg hørte at de kom nærmere og nærmere, kjente jeg litt på det.

Emma gjør en håndbevegelse som kan tolkes som at pulsen økte litt ekstra da. Men det var unntaket.

– Jeg tror at jeg tok det med ro fordi jeg gikk litt inn med tanken om at «hvis det skjer, så skjer det». Det hadde vært synd for alle hjemme, for de visste ikke at jeg hadde dratt en gang. 

Forberedt fra førstegangstjeneste

Har du vært i Forsvaret selv? 

– Bare i førstegangstjenesten. Det var litt spennende fordi jeg var i luftvernet, og det blir brukt veldig mye der nede. 

– Så du visste litt om hvordan det fungerte fra Forsvaret? 

– Ja, alle de folkene jeg dro med var militærmennesker. Vi fikk høre masse om hva som er realiteten i krig.

Det som overrasket henne mest var mangelen på ting man ellers tar for gitt. 

– Vi var der for å levere mye utstyr. Vi hadde en hel bilmotor fordi de trengte det, og vi hadde også med vannkanner, liggeunderlag, soveposer, og masse sokker. 

Hun beskriver det som en øyeåpner.

– Det er jo sånne småting man ikke tenker på at man trenger i en krig. 

Krig fører blant annet til at elektronikk stadig blir oppgradert. Det blir en kamp om hvem som kan lage de mest effektive dronene og våpnene.

– Det er veldig mye fokus på våpenteknologi. 

Misfornøyd mamma 

Nesten ingen vet at Emma har forlatt Norge før hun er på vei hjem igjen. 

– Jeg sendte mamma en melding fra Krakow.

I meldingen står det:

«Nå har jeg vært en tur i Ukraina. Vi har levert noen kjøretøy, og det har vært en veldig lærerik opplevelse. Grunnen til at jeg ikke sa det var fordi jeg er ganske sikker på at det ville stresset deg veldig, at vi kanskje måtte ha pratet om det, og det ikke hadde forandret så mye for noens del». 

Mamma blir ikke spesielt fornøyd med beskjeden hun får.

– Det tok litt tid, men hun skjønte det etter hvert; i hvert fall skjønte hun hvorfor jeg ikke hadde sagt det.

Emmas sier hun fikk forståelse fra de rundt seg. 

Samtidig innrømmer hun at hun ikke er helt sikker på hvordan hun ville reagert om en venn hadde sagt at de skulle gjøre det samme. Hun ser for seg at det er lettere å støtte i etterkant. 

– Det hjelper litt at du kommer levende tilbake og er trygg.

Langt fra egen virkelighet 

Menneskemøter og nye erfaringer ble med Emma hjem i kofferten.

– Jeg fikk jo masse ut av det. Det var veldig interessant å snakke med dem som faktisk er en del av krigen og å se at de også er helt vanlige mennesker. 

Hun syns det var rart å snakke med dem og tenke at de kanskje skal til fronten i morgen. 

– Det var spesielt å se folk som to dager før hadde vist oss rundt i byen aktivt delta i krigen. Det er så langt unna den virkeligheten jeg kom fra at det er vanskelig å sette seg ordentlig inn i.

– Har perspektivet ditt endret seg etter å ha sett krig? 

– Ja, det har det. Etter å ha vært der var det skikkelig rart å komme hit igjen og gå tilbake til å være vanlig student.

Det er nettopp en vanlig student Emma har planer om å være en stund fremover: pedagogikkstudier og frivillig arbeid, jobbe og spare penger. Likevel tenker hun fortsatt på hva hun kan gjøre for å hjelpe til. Hun har en oppfordring. 

– Det er grenser for hva man kan gjøre for å hjelpe. Det viktigste er å holde seg informert og huske på at det er en krig der nede. For det er det jo, og det er mange som jobber for at den skal ta slutt. 

LES OGSÅ:  Medier, slutt å rope «ulv, ulv»