Mellom psykose og studenttilværelse
Livet til Ruben var stappet med alt fra standup til bachelorskriving. Plutselig ble alt snudd på hodet.
Ruben Rønnevig Knutsen levde et aktivt og gøy studentliv i Trondheim. Mens han tok en bachelorgrad i drama og teater, drev han med standup på fritiden og hadde verv på Samfundet.
Gutten fra Grünerløkka beskriver seg selv som en leken og positiv kar som alltid har vært klar for det livet har å tilby.
– De rundt meg ville nok beskrevet meg som en skikkelig rar gutt, men jeg synes ikke det. Jeg er bare meg selv, og gjør det jeg først og fremst synes er gøy og spennende. Jeg er alltid leken og tullete, men kanskje litt mye i mitt eget hode til tider.
Tidligere har Ruben drevet med både skuespill og teater. Han har blant annet spilt i Peer Gynt som ble satt opp på Havet i Trondheim. Likevel var det standup som kapret hjertet hans.
– Kjærligheten min for standup startet i løpet av det første året mitt i Trondheim. En i klassen min inviterte til standup-show.
Ruben forteller at han følte et kall fra scenen, at det var dette han skulle gjøre.
– Å skape en ny dimensjon for standup som kunstform i dette landet er noe jeg har lyst til å utforske videre og føles som meningen i livet mitt.
Jeg skjønte at noe var gærent
Kjærligheten Ruben har for Trondheim kommer tydelig frem. Studentfrivillighet og engasjement har i stor grad preget ham.
– Det jeg setter aller mest pris på er hvordan det alltid er plass til deg. Det er lagt opp til at du kan utforske akkurat det du vil. Jeg var blant annet instruktør for en hel revy uten noen erfaring eller forkunnskaper.
Det var under bachelorskrivingen han opplevde å havne i en psykose. Han kjente at det var vanskelig å balansere alt han drev med, og at han hadde mange baller i luften.
– Bachelorskrivingen ble litt kaotisk, fordi jeg hadde veldig skrivesperre. Det er et enda penere ord vi har for angst og frykt. I tillegg til dette var jeg jo også aktiv på Samfundet og drev med standup.
På dette stadiet i livet var Ruben på vei inn i voksenlivet og var nysgjerrig på å finne seg selv, samtidig som angsten begynte å ta overhånd.
– Jeg skjønte jo at noe var gærent, men klarte likevel ikke helt å skjønne hva det var. Jeg slet mye med å sove, og hadde konstant en følelse av alarmberedskap i kroppen.
Trodde han var på en nyhetssending
For å roe ned frykten tok Ruben flere grep, blant annetisbading. Men etter anbefaling fra sykehuset, ble løsningen å ta mer medisiner mot ADHD.
Ruben forteller at medisinene gjorde ham veldig oppspilt. Ved et tilfelle var han sikker på at han hadde fått et hjerteinfarkt, og at det kom til å ende dårlig hvis han ikke fikk hjelp.
– Da jeg gikk inn på sykehuset, dannet hodet mitt bilder av en nyhetssending på NRK om at jeg var på St. Olavs og var gæren.
Han forteller at han prøvde å tiltrekke seg oppmerksomhet uten å lage lyd.
– Jeg mediterte som Haaland og imiterte «Skrik» av Edvard Munch i hjørnet.
Hos legevakten fikk han beskjed om at dette var et klassisk panikkanfall. På grunn av det fikk han Valium. Etter en times tid var Ruben ute av sykehuset og alt føltes som normalt igjen.
Senere fant han ut at dette ikke var et panikkanfall, men en psykose. Denne opplevelsen gjorde at han sluttet med ADHD-medisinene.
– Grunnen til at jeg begynte på medisinene var jo kombinasjonen av å få økt fokus, bedre søvn og roe meg selv ned. Det endte jo opp med å ha helt motsatt effekt.
Kroppen sa stopp Studenttilværelsen til Ruben har vært preget av flere oppog nedturer. I fjor jobbet han med masterprosjektet sitt og skulle ha en forestilling om studentlivet i Trondheim.
– Målet med forestillingen var å vise et levd studentliv. Jeg dro til Trondheim uten å kjenne en sjel, så endte jeg plutselig opp med å kjenne alle.
Du trenger ikke å vite hva du vil i livet, fordi studentlivet kommer til å finne det ut for deg. Planen var at Ruben skulle skape en forestilling om seg selv som samtidig skulle feire studentkulturen i Trondheim.
– Dette skulle skje gjennom egne opplevelser som forelskelse og brudd, men også enkle hverdagslige problemer.
En uke før forestillingen sa kroppen til Ruben stopp. Han følte seg kvelt og brøt sammen. Avslutningen på studietiden fikk en annen vending enn forventet.
– Da jeg tenkte på alt det vakre som hadde hendt meg i studietiden, kollapset jeg over at det hele var over. Etter dette ble jeg innlagt.
– Jeg var så nærme målstreken
Forestillingen skulle være et møtepunkt mellom teater og standup. Ruben gledet seg til å vise den frem, men det fikk han aldri gjort.
– Det føltes som at jeg var så nærme målstreken. Jeg hadde muligheten til å skape noe. Vi hadde jobbet mot forestillingen så lenge, og jeg hadde en tydelig visjon for fortellingen.
Ruben forteller ærlig om denne dagen og følelsene han har knyttet til innleggelsen. Det var ikke lett å forstå for hverken Ruben eller moren hans, som var på besøk, hva som skjedde med ham. Likevel var det tydelig at det var noe som ikke stemte.
– Jeg følte meg utrolig svimmel og utslitt. Jeg satt sammen med mamma på en parkbenk, og flere forbipasserende spurte om det gikk bra med meg.
Da var det på tide å dra til legevakten. Hos legevakten ble det klart at Ruben skulle legges inn på St. Olavs hospital. På sykehuset hadde de en ledig plass til Ruben med en gang.
– Man blir jo veldig irrasjonell når man er i en sånn situasjon.
På vei til innleggelsen var det eneste han tenkte på at han ikke kunne holde avtalen om å varme opp for komiker Ahmed Mamow.
– Selv om jeg følte meg døende, tenkte jeg at jeg skulle klare fem minutter på scenen.
En brutal overgang
I to uker var Ruben innlagt på psykiatrisk avdeling. Han beskriver opplevelsen som harmonisk og fin.
– Jeg har et veldig romantisk hode. Romantikken skal alltid overvinne tragedien. Det var en helt annen måte å leve på enn det jeg har gjort tidligere, og det var egentlig ganske fint.
Fasilitetene inne på avdelingen var en positiv overraskelse for Ruben. Han legger til at det var en stor overgang fra studentlivet.
– Å gå fra å jobbe med min mening i livet til å bli innlagt var en brutal forandring for meg.
Videre forteller Ruben at det som gjorde denne tiden i livet ekstra fin var besøkene han fikk fra de gamle vennene sine og de nye vennskapene han stiftet.
– Folkene rundt meg gjorde opplevelsen enda bedre.
Dagene gikk til å drikke kaffe, lese bøker og prate med andre pasienter. De hadde en så ufattelig fin sårbarhet og åpenhet. Å komme tilbake til samfunnet Ruben innrømmer at det ikke alltid har vært like lett å komme tilbake til samfunnet og møte venner etter å ha vært innlagt.
– Etter jeg kom ut slet jeg jo noe helt vanvittig. Det kan nesten beskrives som å måtte lære å gå igjen.
Mot slutten av fjoråret ble Ruben diagnostisert med bipolar lidelse type 1. Det er en psykisk sykdom som kjennetegnes av kraftige humørsvingninger. Man opplever maniske perioder, etterfulgt av depressive perioder.
– Jeg har vært hos flere psykiatere tidligere som har nektet for at jeg har bipolar lidelse. De testet meg flere ganger, men måten jeg oppførte meg på stemte ikke overens med sykdommen. Det viste seg jo til slutt at jeg hadde rett.
Sykdommen er vanskelig å påvise, og psykiaterne trenger godt grunnlag for å stille diagnosen.
– Jeg hadde spurt om hjelp i flere år, men ikke fått det. Da jeg først fikk hjelp, var det allerede for sent.
Troen på seg selv
Opplevelsene har gjort sterkt inntrykk på Ruben, og han har lært at det er viktig å stå opp for seg selv.
– Man må tørre å gå sin egen vei og si ifra tydelig når noen sårer deg.
Fra andre ønsker han mer åpenhet, og han synes at det er viktig å gi slipp på fordommer knyttet til psykisk sykdom.
– Jeg kunne ønske at folk var mer åpne og komfortable med å høre meg snakke om det jeg har gjennomgått. Det å lytte for å lære og ikke for å svare, være åpen for nye perspektiver og være støttende betyr så utrolig mye.
