Revyanmeldelse
Spiller det no' rolle? – Introspektivt om gleden av å spille
Gløshaugen revy- og teaterlag bekrefter at det faktisk ikke spiller no’ rolle. Publikum flirer uansett hva de gjør.
Å se Verkstedshallen fylt med revyglade trondheimsbeboere hører i grunnen ikke høstsemesteret til. Men GRT presenterer denne helga et sjeldent, men tiltrengt unntak fra vårsemesterets grep på studentrevyer.
Presset på GRT melder seg allerede før forestillingen har begynt. Programbladet presenterer at all musikk er selvkomponert og at de har med seg to ikke-norske skuespillere i en norsktalende revy. De beviser sakte, men sikkert at de takler presset gjennom et litt teknisk problematisk åpningsnummer.
Det er tydelig allerede fra første sketsj at GRT er en av få revyer der skribentene har gjort hjemmeleksen sin. Sluttpoenget er fokuset, selv etter første linje er utlevert og publikum blir kontinuerlig presentert for lattermuligheter.
I de fleste sketsjene leveres første vits i løpet av første linje. I sketsjen «Typisk norsk å være god» etableres sketsjen ved at en karakter inntar scenen med ordet «Wallah». Sketsjen er litt treg og tradisjonelt oppbygd, men dette gjør den egentlig intetsigende replikken til et hysterisk morsomt poeng. Det samme gjelder i sketsjen «Deep fried rivalry» der gitaristen i bandet spiller de velkjente tonene av et Mcdonalds-kjøkken.
Et av de store problemene blant studentrevyene er sangkunnskaper. Sure toner kommer man seg ikke unna, men hos GRT brukes de sure tonene som humoristiske poeng.
Høydepunktet blant de musikalske innslagene er når Elias August Rosén entusiastisk roper sangteksten av å være en stolt fotballpappa. Selv som en frittstående sketsj fungerer dette utrolig godt når en kan flire av sangtekst, vokal utførelse og Sander Simonsens dårlige armhevninger. Så når Simonsen i tillegg bryter ut i en sur-tonet ballade, er det klart at GRT har skjønt revy.
Bandet må også roses. Et såpass fullstappet revy-band er et sjeldent syn, men det fungerer godt når det oser av spilleglede. Kommunikasjonen mellom skuespillere og bandet gjør enkelte sketsjer betydelig bedre, særlig når noen halvsure toner tar litt overhånd på scenen.
Mot slutten av andre akt får Under Dusken endelig oppmerksomheten avisen har fortjent. I sketsjen «Bak under dusken» blir publikum flue på veggen under en skriveøkt hos studentavisens anmeldere. Selv om det er ekstra stas for undertegnede å bli «hedret» på denne måten, er sketsjen likevel en favoritt blant resten av publikum også. Det å blande linjer fra faktiske anmeldelser med egne brutale påfunn blir et høydepunkt. Dette er riktig måte å kritisere kritikerne.
Så til GRT: Vi ønsker også et anmeldelse-hjul, der vi kan spinne oss frem til setninger som «Behovet for rusmidler har aldri vært større».
Spiller det no’ rolle er en revy som gjennom opp- og nedturer tar publikum inn i et rom med latter, engasjement og helt unike sangstemmer. Selv om GRT selv kanskje ville lese at «Noen av sketsjene ikke hadde trengt å se dagens lys» eller at «Det er tydelig at forestillingen er hjemmelaget», er sannheten heller at Under Duskens anmeldere gleder seg stort til GRT sitt neste påfunn.
