Ilddåpen
Uten øvelse, ingen mester. Vertskapet i UKA satser på å jobbe seg gode.
– Nei, nei, nei, nå går de ut i veien igjen. Det er jo som å passe på småbarn. Skal vi jage dem? Skal vi la dem stå? Vi lar dem stå, det er håpløst, nei, forresten, vi må gjøre jobben vår. Okey, vi prøver i hvert fall.
Charlotte Veding (20) flakker med blikket og diskuterer delvis med seg selv, delvis med venninna Astri Lindbæck (19).
Foran dem: en rød buss med to fulltallige Samfundet-kor på taket, parkert på midtrabatten i Elgeseter gate, omringet av noen hundre feststemte studenter som alle venter på at UKE-navnet skal avdukes.
Bak dem: enda flere hundre festkledde mennesker som har kommet ned fra promenadekonserten i Dødens Dal. Til venstre: biler i sørgående felt som provisorisk blir omdirigert rundt det røde huset. Tredd over hodene deres: refleksvester. Under refleksvesten: gallaantrekk.
En kaospilots kveld
UKA er offisielt åpnet, og de to førsteårsstudentene er offisielt UKE-funksjonærer og ordensvakter. For en knapp måned siden ble de, som to av i alt 95 personer, tatt opp og tatt med i de siste festivalforberedelsene. Nå står de altså og prøver å holde styr på feststemte og nedtellende studenter – midt i Elgeseter gate.
– Jeg har aldri gjort dette før, så det blir mye på sparket. Men det var jeg jo innstilt på også. Dessuten har vi gode og ansvarsfulle ledere, sier Astri Lindbæck, og nikker mot en høy, gullysende skikkelse litt lenger opp i den samme gata.
Han heter Jacob Broch-Due, og er kaospilot i ordets rette forstand. Om få minutter vil han, med Charlotte, Astri og fire andre hakk i hel, stå og geleide horden av mennesker som vil ned i Strossa for å se resultatet av oppussingen («Stå her, nei, der, og prøv å få folk til å stå innenfor her»). 10 minutter seinere vil han jogge mot hovedinngangen, for å se til at køen går fint også der – og for å oppdage at trappa er glatt av regn og våte høstblader («Ai, ai, ikke bra. Skal vi gjøre noe med det? Vi prøver»). 20 minutter seinere, etter intens løping og leting etter koster («Vi trenger koster, det hjelper sikkert å koste litt, tror du ikke? Jo, vi må ha koster»), må han løpe videre, fortsatt med de ferske sikkerhetsvaktene på slep («Okey, folkens. Nå gjør vi noe nytt»).
– Ikke hjernekirurgi
Foruten å være den som henter gjerder, legger gulvplater i teltet i Dødens Dal og har ansvar for hybelene, vaktrulleringen og koordineringen på Samfundet, er han opplæringsansvarlig. Siden 6. september har han hatt ansvaret for de 95 nye medlemmene av vertskapet, som skal sørge for sikkerhet og service for festivaldeltakerne hele oktober.
– De har en bratt læringskurve. Men dette er ikke hjernekirurgi, altså. Dessuten er det alltid noen fra styret på jobb, som briefer og koordinerer og hjelper til. Jeg tror det er liten grunn til bekymring, sier Broch Due.
Mangler evakueringsøvelse
Tirsdag, dagen før UKAs åpningsdag, skulle de hatt ytterligere én opplæringsdag – en praktisk evakueringsøvelse i teltet i Dødens Dal. Den blir utsatt. Onsdag blir den avlyst.
– Kan vaktene nok, vertskapssjef Jon Eirik Nøding?
– Jeg tror vi kommer langt med engasjement. Vi blir dødsgode fordi vi jobber så mye med det, og folk er veldig ivrige.
Sammen med andre ledere i arrangørapparatet, har han vært på kurs med sikkerhetsguru Robbie Naish. Briten omtales som en av verdens fremste eksperter på publikumskontroll og arrangementssikkerhet. I et intervju i fagtidsskriftet «Aktuell sikkerhet» vektlegger Naish viktigheten av jevnlige øvelser, for å forhindre kaos og påfølgende panikk i en folkemengde.
– Har dere hatt noen praktiske øvelser?
– Vi har diskutert mange scenarier.
Alene i Dødens Dal
Torsdag kveld, like over midnatt. Sondre Hopstad, medarbeider i Radio Revolt, sitter alene i teltet i Dødens Dal. Som medlem av Samfundet må han ta på seg tre vaktkvelder i løpet av UKA. Dette er den første. Makkeren har meldt avbud, og Hopstad må derfor tilbringe hele natten alene på konsertarenaen, og gå vaktrunder hvert 20. minutt med den store lommelykta som eneste kompanjong.
– Oppgavebeskrivelsen er egentlig enkel: Sørg for at ingen uvedkommende befinner seg på området. Jeg fikk også beskjed om at dersom noe skulle oppstå, skulle jeg ikke utsette meg selv for fare, men ringe politiet med en gang. Sånn sett er det en grei jobb, dog kald, forteller Hopstad.
I etterkant er han godt fornøyd med at kvelden forløp rolig.
– Jeg passet på Dødens Dal helt alene. Jeg hadde ikke kontroll på alt, for å si det sånn. Men jeg skjønner godt at UKA bruker frivillige. Det er en kjempestor festival, som ikke hadde overlevd uten det frivillige apparatet. Sånn sett er det ålreit å kunne bidra, sier Hopstad.
– For mye ansvar på frivillige
Kenneth Isaksen, leder i vakt- og sikkerhetsselskapet Pro Sec, har et ambivalent forhold til frivillige, uerfarne festivalvakter.
– En god vakt har evnen til å behandle mennesker bra og er oppmerksom. Da dette er personlige egenskaper, vil det variere sterkt fra person til person hvorvidt han eller hun er kvalifisert for oppgaven.
– De fleste publikummere vil oppfatte en person i refleksvest som en vakt, uten å stille videre spørsmål ved personens faktiske sikkerhetskunnskap. Er falsk trygghet også en trygghet?
– Personlig? Nei, det vil jeg ikke si. Jeg er jo i bransjen selv, og har sett mange dårlige jobber bli utført. Jeg ville ikke følt meg trygg i det hele tatt ved siden av en uerfaren vakt. Men dersom disse blir fulgt godt opp, og det er profesjonelle i nærheten som har det meste av ansvaret, er saken en annen, sier Isaksen.
Også Pstereo-festivalen benytter seg av frivillig arbeidskraft. Til vakthold-jobbene bruker de imidlertid i all hovedsak innleide og profesjonelle sikkerhetsselskaper, opplyser festivalsjef Frode Halvorsen.
– Vi bruker ikke frivillige til å utføre vaktholdsjobber. Det blir for mye press og ansvar å legge på frivillige personer uten erfaring på området, sier Halvorsen.
Planlagt alt fram til Godzilla-angrep
Til festivalens egne nettsider har vertskapssjef Nøding uttalt at «når vi er ferdige med festivalen er nok vi i UKA de i Norge som kan mest om sikkerhet på telt i storskala». Men hva med i forkant?
– Vi har jobbet i over ett år med sikkerhetsplanen for Dødens Dal. En halv uke etter at vi ble tatt opp i fjor høst hadde vi møte med kommunen, og har hatt god dialog siden, forsikrer Nøding.
Sammen med Sang-og-spell-sjef Torstein Borch Skolseg har de «planlagt alle scenarier fram til at Godzilla stiger opp av Trondheimsfjorden».
Utforming av en sikkerhetsplan er en omfattende oppgave. Kommune, politi, naboer, brannteknisk konsulent og sikkerhetsfirmaer har alle blitt involvert hele veien. Og lovverk om både utendørs og innendørs konsertarenaer er blitt pugget og tatt hensyn til.
– Teltet faller mellom regelverkene for utendørs- og innendørsarenaer, så det har vært en utfordring å finne ut hva som både må og bør gjøres, sier Borch Skolseg.
Endringer fra '07
– Vi har overføringsdokumenter fra UKA-07, men mye må uansett læres fra bunnen av. Da får vi samtidig eierskap og mer kjennskap til planen, og blir dermed tryggere på hva vi skal gjøre, forteller Nøding.
Nytt av året er blant annet endring av teltets plassering på grusplassen, for å hindre propper og frigjøre nødutganger. Køsystemet er forbedret og antall toaletter er økt.
– Jo mindre tid folk må bruke i kø, jo mindre bråk, forklarer de.
Billettkontrollørene er allerede drillet. En regnfull ettermiddag på Fengselstomta bak Samfundet møtte 60 UKE-funksjonærer opp, og gikk fram og tilbake forbi kontrollørene, og prøvde å smugle med seg flest mulig ulovlige gjenstander.
– Det viste seg at den desidert beste og ivrigste smugleren blant oss var vertsskapssjefen selv, sier Borch Skolseg og ler.
Forsterkninger på Jay-Z
Nå er det ikke bare studenter i 20-åra som vil være ikledd gule refleksvester under studentfestivalen. Når Jay-Z står på scenen, vil drøyt 50 UKE-funksjonærer få selskap av 40-50 innleide vektere. Dette enkeltarrangementet har også fått sin egen, eksterne konsulent.
Terje Håkonsen er innleid ene og alene for å være produksjonskoordinator for kvelden tirsdag 6. oktober. Han har erfaring fra konsertavvikling med artister i liknende størrelse, og vil fungere som rådgiver og ansvarlig for gjennomføring av tirsdagskvelden.
– For meg virker UKA som en trygg og ryddig organisasjon, med en god struktur og gode rutiner. Jeg har inntrykk av at det utrolig flinke folk i apparatet bak og rundt festivalen – jeg er kun innleid for denne ene kvelden. Resten klarer de selv, sier Håkonsen.
Fornøyd med ilddåpen
Ekspertkoordinator Håkonsen har troen på de uerfarne. Og kanskje kommer man langt nok med engasjement, slik vertskapssjef Nøding antyder. Mot slutten av vaktøkta ute i Elgesetergate har i hvert fall Astri og Charlotte byttet ut de flakkende blikkene med to smil. De har geleidet tre busser og to trailere trygt igjennom folkemengden, med noen centimeters margin, men likevel helt smertefritt.
– Kvelden begynte veldig rolig, og så sa det bare pang. Da var det plutselig hundrevis av folk på alle kanter. Og akkurat da kom selvfølgelig den første traileren. Da blei det vanskelig å ha styr på alt, sier Charlotte.
– Det er klart at noen av oppgavene er utfordrende og helt nye for oss. Men vi tar det litt etter hvert, sier Astri.
Learning by doing, altså. En kaospilots mantra. Kveldens pilot Broch-Due er godt fornøyd med førsteårsstudentenes ilddåp.
– De har klart seg helt glimrende så langt. Jeg bare håper ikke de blei skremt. Men det var jo unektelig lettere i teorien enn i praksis, innrømmer han.
