Revyanmeldelse
Sjarmerende og langtekkelig
Med Zara Larsson som koreograf og et dusin fluevinger av plast, inntar Salt verkstedhallen med sjarm og god tid.
Årets temavalg legger til rette for at Salt kan vise frem det de syns er artigst: flauser og misforståelser. Fluen på veggen overvåker lærerstudentene når de går til legen, når de jobber deltid og når trangen til å stjele trafikkskilt i fylla melder seg.
Rekvisitt og kostyme fortjener en ekstra stor applaus. Hver sketsj blir fremført med alt fra melkekartongkostymer, til menneskefotobok, og ja, fluekostymene.
Med 46 sketsjer, blir seansen lang. Salt holder på i to og en halv time, inkludert pause. Mange av sketskjene kunne vært kortere. Dette går utover flere av sluttpoengene, som kommer for sent. Det er ikke så mye som skal til for at de skal treffe, kanskje manusgruppa kunne tatt en uke ekstra på grupperommet.
Til tider oppleves sketsjene mangelfulle. De vinner publikums hjerter innledningsvis med gode konsepter, men sluttpoengene lener seg for tungt på banneord og skuespillere som har sammenbrudd på scenen.
Saltrevyen er derimot gode de gangene de kommer raskt til poenget. I musikkinnslaget «Forræder» med låten «Shallow» avsløres en Kiwiansatt som handler på Rema 1000. Mens verkstedhallen fylles av latter, sender musikkprestasjonen bølger av gåsehud gjennom publikum. Poenget er enkelt, men også relaterbart.
Det samme kan sies om de to pensjonistene som digger til teknomusikk mens ballene henger lavt og fritt. Denne hadde fungert like godt både med og uten sang, fordi konseptet er godt gjennomført.
Dessverre faller ikke alle numrene i smak. Menn som runker til damer på gymmen og lærere som befrukter tidligere barneskoleelever falmer som usmakelige vitseideér.
Sketsjen «Juvel blandt grus» er som å se Colin Jost og Michael Che på verkstedhallen. Skuespillerne sliter med å holde igjen latteren. Etter om lag tyve ordspill på stein, gir Salt et velplassert stikk til Under Dusken. Sketsjen er virkelig en juvel.
Det er ikke hver dag et revyband byr på to fløyter, piccolo og eufonium. Selv om bandet kunne øvd mer på samspill, er de likevel svært sjarmerende.
Det er lagt mye kraft inn i musikknumrene, som veksler mellom å være storslåtte og en anelse sure. Skuespillerne koser seg med sangnumrene, selv om tekstene noen ganger oppleves innholdsløse. Dette er også de numrene som varer lengst. Spørsmålet er: vil Saltrevyen egentlig være en musikal?
Og når man først er inne på skuespill, fortjener skuespillerne mye skryt. De spiller med glede, artig mimikk og allsidighet. Dette viser de godt frem i for eksempel «Dr. Dropit» og «Det var en gang en prinsesse».
Den gode gamle revyfølelsen kommer omsider godt frem i avslutningsnummeret. Alle de snåle, flaue og vulgære personlighetene danser sammen for fluene på veggen. Og selv om fluene i publikum ikke vil skrive hjem om alt fra revyen, har Salt fanget oss i limfellen nok en gang.
