Studentbyen Trondheim anno 1967

Mobilen trenger bare å ringe to ganger før et energisk «god dag» høres fra den andre enden. Det er 80 år gamle Kirsten Schøyen som har plukket opp telefonen. For mange er hun et kjent fjes fra den gang gullrekka kun rullet på NRKs direktesending. Her jobbet hun som kanalvert i over 40 år.

Før den tid skulle hun erfare det hun selv refererer til som den beste tiden i det forrige århundret. I 1967 studerte hun historie og engelsk ved lærerhøyskolen i Trondheim. Vi spoler derfor tilbake til tiden da trikken stoppet ved Studentersamfundet, og Knutsen og Ludvigsens melodier ljomet i lokalene. 

– Nå er det jo mange år siden jeg flyttet til Trondheim. Da du tok kontakt tenkte jeg: «Kjære vene, husker jeg noe da?», sier hun og humrer.

De gifte kvinnene på Singsaker

Frykten for glemselen skal imidlertid vise seg å være svært ubegrunnet. I 1967 hadde den da 21 år gamle jenten allerede hatt et opphold i USA, studert norsk på Blinderen i Oslo og forlovet seg. I Trondheim gikk det rykter om parboliger med eget bad på Singsaker studenterhjem. 

– Der tror jeg jentene måtte ha en gutt for å komme inn, og så måtte du ha papirer på at du var anstendig, selvsagt, forteller hun. 

Det forlovede paret giftet seg, og Schøyen fant sin plass blant de gifte kvinnene på Singsaker. Hun mimrer tilbake til varme måltider i kantinen, frivillige verv i studenterhjemmets kosegruppe og fester i underetasjen.

– Det var himmelen, altså. Jeg syntes det var helt fantastisk.

Hun husker tilbake til en gang hun skulle lese til en sen eksamen. De andre studentene hadde allerede tatt ferie og startet festen noen etasjer over.

– Det var det ikke akkurat stille og rolig. Da var det noen av oss som tok en hovedsikring, forteller Schøyen og ler. 

Diskusjonene på Studentersamfundet 

Noen fortsatte festen i Bodegaen på Studentersamfundet. Beskrivelsen lyder kjent. Der skal det ha vært så mange steder at man fort kunne gå seg vill. Schøyen var derimot oftest å finne på «puben». 

– Jeg syntes det var gøyere å sitte og prate.

På puben skal diskusjonene ha gått rundt bordet hele kvelden, og i Storsalen var det jevnlig duket for samfunnsrelaterte debatter. I fascinasjon og frustrasjon ville hun vite hva som lå bak meningene til alle og enhver.

– Jeg har nesten aldri klart å holde meg unna en god diskusjon. Det er fryktelig morsomt.

Schøyens utelivsvaner skal videre ha blitt preget av Kong Olav. Han fortalte at han alltid gikk hjem klokken elleve. Siden den gang dro Schøyen hjem med en gang hun ble trøtt.

– Hvis Olav kan, så kan jeg. Så fra da av sa jeg bare: «Kongen og jeg vil hjem klokken elleve», forteller hun muntert.

Kommentarer om redusert alkoholinntak og få våkne nattetimer hører med. Men Schøyen fortsatte alltid hjemover uten anger og grublet over kveldens foregående samtaleemner.

– Da jeg forsvant, hadde folk så mye annet å henge fingrene i, bokstavelig talt, ler Schøyen.

En tid for tilfeldigheter og hardt arbeid

Høsten 1967 ble Schøyen vervet som frivillig i radiokanalen UKEsenderen. Sammen med andre frivillige dekket Schøyen arrangementene i Storsalen og stod for kåserier med musikk. Det ryktes om brev fra norske lyttere i Australia og besøk av Knutsen og Ludvigsen.

– Det hele var fryktelig gøy, sier Schøyen.

Snart ble hun ansatt i NRKs radio. Tross et ønske om 26 timer i døgnet, måtte tiden prioriteres til det som ga mest tilbake. I hjemmesydde langbukser av farens frakk pendlet Schøyen på en gammel sykkel mellom høyskolen på Kalvskinnet og NRKs kontorer i Prinsens gate.

– Mine timer fram til elleve om kvelden var fylt med så mye gøy som interesserte meg. Jeg klarte meg bra og syntes det var veldig stas, forteller Schøyen.

Hun skylder stort sett på tilfeldighetene for den vellykkede karrieren i mediebransjen, men etter litt betenkningstid slår det henne at det tross alt også var en del jobb. Hun mener likevel at det viktigste var å si ja til mulighetene som bød seg og jobbe deretter.

– Jeg pleier å si at livet er tilfeldigheter pluss litt hardt arbeid.

Professor Bulls historieleksjoner

Mange av kvinnene i Schøyens omgangskrets fikk barn tidlig i tjueårene. Schøyen hadde likevel en følelse av at det var andre ting hun ville få gjort før den tid. Schøyen grep muligheten, takket være en far som mente det var en selvfølge å studere.

– Jeg har tenkt i ettertid at det var viktige prioriteringer som jeg ikke ville vært foruten, sier hun.

Selv om hun erkjenner at aktivitetene utenfor studiene er det hun husker best, har studiene også satt sine spor. På grunn av fascinasjonen for hvorfor verden så ut som den gjorde, falt valget naturligvis på historie ved lærerhøyskolen. Der ble spesielt én person viktig, nemlig Professor Edvard Bull (den yngre).

– Professor Bull var interessert i mennesker og presenterte historie fra vanlige folks liv. Han var nok med på å prege min sosialdemokratiske sjel, sier Schøyen.

Professor Bull skal ha langet ut om alt fra fysiologi til konger og statsledere. Ting han sa har fulgt Schøyen hele livet.

– Han mente at vi måtte sørge for å bli forstått, og så måtte vi sørge for at vi forstod. Nå er jeg 80 år, og fremdeles maser jeg om det, forteller Schøyen.

Etter Professor Bulls forelesning fortsatte higet etter forståelse i kantina på Kalvskinnet. Diskusjonene kunne vare til langt forbi middagstid. Mens de angivelig forspiste seg på skolens ertestuing, fortsatte Schøyens søken etter hvorfor ting var som de var. 

– Nesten alle problemstillinger er interessante hvis man setter seg ned, puster dypt og tenker: «hvorfor?», sier Schøyen.

Anledning for kontakt

Utenfor jobb og studier skal de mange menneskemøtene i stor grad ha preget livet i byen. Som forlovet student skal et liv på deitingmarkedet likevel ha vært ukjent for henne. Nå hører hun suksesshistorier om romantiske møter over internett som for noen leder til både giftemål og barn. 

– Det er klart at det er kjempeflott, men det finnes levende mennesker også. 

Schøyen mener det finnes mange anledninger til å komme i kontakt med folk, som man kanskje ikke utnytter. Hun forteller om møter da hun handlet på Narvesen, ventet på bussen eller fikk blikkontakt med noen i butikken.

– Det er mennesker overalt. Det er jo nesten bare å velge. Så jeg ville møtt vedkommende og testet dem i det virkelige liv, slår hun fast.

Trivsel som ledesnor

Det sosiale fellesskapet skal imidlertid ha mye av æren for trivselen i studietiden. Noen venner kunne hun diskutere fag med, og andre kunne hun gå tur med. Noen ble borte på veien, mens andre fortsatt står henne nær. Hun funderer på hvorfor det ble akkurat sånn.

– Barndomsvennene mine kan jeg fortsatt prate med om det meste og gå tur med i stillhet uten at det er trykkende. Vi vet at vi stiller opp for hverandre dersom det er noe. Det er sånne verdier som utgjør en god venn for meg, konkluderer hun.

Schøyen tror at det å bevare de nære relasjonene er noe av det viktigste man kan gjøre for å trives med livet sitt. For å unngå stress i studietiden, hadde hun også et mål om å legge seg uten bekymringer for uferdige prosjekter.

– Trivsel har stort sett blitt min ledesnor. Det er faktisk lov å bruke tid på det som gir deg noe tilbake, altså, slår hun fast.

Om å gå sakte dit man skal

I dag bor Schøyen sammen med sin mann i et hyggelig område nært Oslo. Etter P2s morgensending møtes de hver morgen for en kopp kaffe på kjøkkenet. Sammen prater de om dagsformen og planene for dagen. Kanskje går de også en tur.

– Det er hyggelig å være sammen uansett hva vi gjør. 

Nylig har de høstet epler og pærer i den gamle eplehagen. På kjøkkenet er det duket for syltetøy og kaker. Ellers benyttes dagene til lesning av aviser, sakprosa og skjønnlitteratur. Dagene er visst ikke lange nok nå heller.

– Det å være pensjonist er en gave så lenge man er noenlunde frisk. Så må man forsøke å bevare humoren da, legger hun til.

Fortsatt mimrer hun tilbake med takknemlighet for studietiden i Trondheim. Selv om hun ikke lenger kan reise så langt, eller løpe like fort, forsøker hun å fokusere på alt hun likevel har.

– Jeg kan fortsatt gå sakte dit jeg skal. Da får jeg til ganske mye, tenker jeg.