Lommeboken bestemmer hvem som deltar

Jeg sitter i Studentutvalget i Tekna. Vi jobber for en bedre studenthverdag for våre 18 000 studentmedlemmer, og alle andre studenter. En av våre prioriterte arbeidsoppgaver var å knytte studiestøtten til folketrygdens grunnbeløp, G. Nå er målet å øke studiestøtten til 1,5 G, som tilsvarer i snitt 18 620 kr i måneden, mot dagens 15 488 kr.

Regjeringen har foreslått 1,25 G. I forrige utgave av Under Dusken luftet Samfundetleder Ulrik Dager Sneve en løsning på å stoppe her og heller bevilge midler til blant annet kantinesubsidier og frivillighet. Dette er flott, men det tilfredsstiller ikke lommeboken. 

Se om du kjenner deg igjen i dette: Du har nettopp betalt husleie. Det er fredag, og noen venner spør om du blir med ut for å spise pizza. Du regner raskt i hodet og takker pent nei. Du har ikke råd.

Blant Teknas studentmedlemmer forteller over 55 prosent at de bruker mer enn halvparten av studiestøtten på husleie alene. 13 prosent bruker hele støtten på det. Pengene som er igjen skal dekke mat, strøm, varme, helsetjenester og ikke minst det sosiale som faktisk gjør studenttilværelsen sunn.

La oss dvele litt ved det. 

I Trondheim og på campus over hele landet er det frivillige som holder hjulene i gang. Studentersamfundet, linjeforeninger, studentfestivaler, fadderuke, fredagspils, konsert med kjente og ukjente. Uten studerende ildsjeler som daglig blåser liv i disse tilbudene vil de opphøre. Vi verdsetter ikke det vi har før det er borte. 

Studentbarometeret viser at stadig flere studenter jobber mer ved siden av studiene. Regnestykket er enkelt: mer deltidsjobb gir mindre tid til frivillighet. Mindre frivillighet gir et døende miljø, både for den som bidrar og for den som nyter det. Her nytter det ikke at frivilligheten får mer penger når det er studenten som betaler for frokosten på Rema.

Psykisk helse og sosialt samvær henger tett sammen. Når lommeboken bestemmer hvem som deltar og hvem som sitter hjemme, skyves utgangspunktet til de fleste studenter enda lenger bak.

En økning til 1,5 G vil, slik Sneve nevner, koste staten svært grovt: estimert 2,8 milliarder kroner ekstra i året. Det høres mye ut, inntil du leser Perspektivmeldingen 2024, som anslår at Norge ville spart 7,7 milliarder kroner årlig dersom alle studenter ble ferdige med studiene et halvt år tidligere. 

Dersom bedre økonomi gjør at flere kan prioritere studiene, kan økt studiestøtte også være en investering i raskere gjennomføring. Vi må derfor vurdere samfunnskostnaden av studenter som ikke har råd til å studere på heltid.

Å låse studiestøtten til 1,5 G gir oss forutsigbarhet når kostnadene skyter i været. Vi studenter trenger tid til å studere og å delta i frivilligheten. I dag og neste år.