Teateranmeldelse
Woke 11-åringer, Sid fra Istid og fehoder
I en verden full av splittelse, drittstøvler og modernisert teater, er det fint å se at Astrid Lindgren fortsatt er tidløs.
Ser du Studentersamfundets Interne Teater sin Ronja Røverdatter, kan du absolutt se all tiden, innsatsen og kjærligheten de har lagt inn i stykket. Hele 140 frivillige har bidratt til denne oppsetningen. De har faktisk holdt på siden november i fjor, og det merkes.
Skuespillerne som spilte Ronja og Birk spiller så troverdig og har såpass mye kjemi at man kunne tro de kom til å bli sammen. Gjett om vi ble overrasket da de var søsken. De kunne dog trengt parterapi.
Til tross for at Birk og Ronja bare er 11 år, er de aldeles opplyste. Mens den eldre generasjonen er født sånn, har Ronja og Birk skjønt at man kan bli sånn. De bryter med familie-traumene på en måte som man ikke forventer av en 11-åring.
Samtidig er det fortsatt klart at frontalappen er lite utviklet. Det er tidenes ragebait-konkurranse mellom Ronja og Birk, og Birk har klart overtaket. Mest sannsynlig fordi han er så jævlig grinete, manipulerende og pick-me.
For Birk sier at han ikke har noe å leve for og heller vil fryse ihjel dersom Ronja drar hjem. Igjen, ikke noe man forventer av en 11-åring.
Birk er imidlertid ikke den eneste som Sabrina Carpenter ville kalt et «manchild». Mattis er og grinete og gjør ting som får kona Lovis til å respondere med «mannfolk». Samtidig er hans komiske timing et av hans reddende trekk som gjør ham mindre irriterende.
Det var et punkt i forestillingen da vi trodde Sid fra Istid hadde besøkt Studentersamfundet, men det var kun Skalla Per. Han var den som fikk desidert mest latter ut av oss i en av de sterkeste opptredenene i stykket. Dynamikken mellom han og Mattis var også hjertevarmende å se. Noen burde skrive fanfiction om disse to søtnosene.
Sturkas skuespiller fortjener også ros. Enda Sturkas ikke fikk så mye tid for seg selv i rampelyset, var hun en absolutt scenerøver.
Skuespillet er akkompagnert av et glimrende liveorkester. De er så dyktige på obo og trompet at vi gjerne kunne ønske at de spilte mer. Gjennom mesteparten av skuespillet satt musikerne stille i stolene sine, og som i alle andre skuespill gjør live-musikk det enda bedre.
I en tid hvor alle teaterstykker skal moderniseres, er dette stykket et friskt pust av gammelt teater. Tradisjonell sceneografi, musikk og kostymer gir oss et reelt dypdykk i Astrid Lindgrens middelalderventyr.
Likevel er det ikke alt som er så middelaldersk, for de som vanker mye på Dragvoll kan kjenne igjen antrekkene. Man er unnskyldt hvis man tror at Trondheim Middelalderfestival er trendsetterne bak den ikoniske Dragvoll-stilen.
Skuespillet var morsomt, men ikke så morsomt som den venstre siden av salen skulle ha det til. Alt falt på plass da vi kom til takketalen, og alle de frivillige som hadde fått plass på venstre side ble ropt opp til scenen.
Faktisk ble nesten alle i salen ført opp på scenen og takket med blomster. Vi ble ikke det, så det må ha vært en produksjonsfeil.
