Spionasje i akademia:
- Mørketallene er sannsynligvis betydelige

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) poengterte i sin trusselvurdering for 2026 at akademiske institusjoner kan være utsatte mål for etterretnings og påvirkningsaktivitet fra utenlandske trusselaktører.

Russland, Kina og Iran trekkes særlig frem som sannsynlige aktører som kan representere en sikkerhetstrussel overfor Norge.

Mye blir ikke oppdaget

– En vellykket etterretningsoperasjon skal se ut som noe annet. Mangel på oppdagede «spionsaker» betyr ikke at det ikke foregår etterretningsaktivitet i Norge, sier Frode Skaarnes. 

Han er ekspert på geopolitikk, trusler og sikkerhet, og har blant annet erfaring fra Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og utenrikstjenesten.

Skaarnes arbeider med å hjelpe virksomheter med å håndtere sikkerhetstrusler, og er samtidig en del av Universitetet i Sørøst-Norges senter for sikkerhet, krisehåndtering og beredskapsledelse.

– Jeg tror mye spionasje foregår uten at det blir oppdaget og at mørketallene sannsynligvis er betydelige, forteller han.

Universitetene utnyttes

PST understreker at forskere kan utsettes for informasjons inn henting uten å være klar over det selv, og at gjeste forelesnings ordninger kan utnyttes av trussel aktører. Flere slike saker har de siste årene blitt avdekket ved norske universiteter.

I 2022 ble det avslørt at en til synelatende brasiliansk gjeste forsker ved UiT egentlig var en russer tilknyttet etterretningsmyndighetene i hjemlandet. I Tromsø arbeidet han i en forsknings gruppe for samfunns sikkerhet og hybride trusler.– Informasjon som innhentes gjennom det som fremstår som ordinære forskningssamarbeid, konsulent oppdrag eller kon feranser kan være svært vanskelig å oppdage, påpeker sikkerhets ekspert Skaarnes.

En NTNUforsker ble i 2021 tiltalt for å ha gitt iranske gjesteforelesere tilgang til laboratorier på universitetet. Dette var hverken avklart med Utenriksdepartementet eller NTNU. Forskeren ble senere frikjent for forholdene. 

PST frykter at informasjonsinnhentingen av iranske aktører kan bidra til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. De forventer at Iran sender studenter og forskere til norske institusjoner med formål om å innhente informasjon som kan brukes til militær utvikling.

Ulike motiver

Skaarnes forteller at motivene hos de ulike aktørene kan variere.

– For Russland kan det handle om interesser for norsk forsvars og sikkerhetspolitikk, nordområdene, Nato og teknologi som kan støtte russiske militære kapasiteter.

Kina kan særlig være interessert i teknologisk utvikling og militær modernisering, i tillegg til posisjonering i Arktis og innhenting av politisk og strategisk informasjon.

– Etterretningstjenesten har tidligere vært svært tydelige på at norske forsknings og utviklingsmiljøer er mål for industrispionasje. Test og produksjonsutstyr kan i noen tilfeller være like interessante som den teoretiske kunnskapen, forteller Skaarnes.

Han forklarer videre at norske universiteter representerer høy kvalitet innenfor en bredde av studier, og at mange stater sannsynligvis gjennomfører etterretningsoperasjoner mot akademia.

– Dette gjør de for å inn hente informasjon, få tilgang til forsknings miljøer eller for å kunne påvirke forskning eller politiske beslutninger i bestemte retninger.

Typiske forhold

– Etterretningsarbeid foregår ofte mindre dramatisk enn vi tror. Det kan begynne med noe som fremstår som helt vanlig og profesjonell kontakt, forteller Skaarnes. 

Skaarnes beskriver et typisk forløp som at aktørene først kartlegger et mål, for eksempel et institutt. Deretter undersøker de hvilke ansatte som jobber der. Når aktøren har funnet frem til noen de ønsker å utnytte, etablerer de kontakt. 

– Kontakten kan for eksempel etableres fysisk på seminarer eller digitalt gjennom tjenester som Linkedin. Personen kan utgi seg for å tilhøre næringslivet, et universitet eller et konsulentselskap, forteller Skaarnes. 

Når kontakten er etablert, bygges relasjonen. Det kan komme tilbud om samarbeid, honorarer, små konsulentoppdrag eller forespørsler om nokså «ufarlig» informasjon. 

– Slik kontakt kan begynne med det som fremstår som uskyldige henvendelser, for eksempel at de har lest artikkelen din, en forespørsel om hjelp med en analyse eller et ønske om å bli introdusert for noen på instituttet. 

Over tid kan disse spørsmålene bli mer konkrete, og informasjonen som deles bli mer sensitiv. 

– PST understreker at den som leverer informasjonen ikke alltid er klar over hvem den egentlige oppdragsgiveren er, ifølge Skaarnes. 

En forsker eller en student trenger altså ikke være klar over at de blir utnyttet eller er i en prosess hvor de blir forsøkt rekruttert av en etterretningstjeneste.

Sosial manipulering og falske identiteter

– Cyberoperasjoner er en vanlig vei inn i akademia, og PST beskriver både utnyttelse av teknisk sårbarhet og målrettet sosial manipulering, forteller Skaarnes.

Sosial manipulering handler om å utnytte menneskelige sårbarheter som tillit, frykt og tilbøyeligheter til å la seg friste. Dette kan brukes som et verktøy for å innhente informasjon, påvirke handlinger eller å få tilgang til sensitive, digitale systemer. 

– Kunstig intelligens gjør det dessuten enklere å lage troverdige e-poster, falske identiteter og videoer med avatarer av folk man stoler på.

Han forteller at andre statlige aktører kan bruke mye tid på å gjøre en henvendelse relevant og troverdig for spesifikke personer de ønsker å komme i kontakt med.

Studenter kan rekrutteres

I 2024 gikk PST ut med opplysninger om at forskere, gjesteforskere og studenter tilknyttet kinesiske militærinstitutter jobber i Norge.

I trusselvurderingen beskriver de hvordan kinesiske myndigheter også rekrutterer nordmenn for å skaffe tilgang til sensitiv informasjon. Dette gjelder særlig norske borgere med tilknytning til Kina, for eksempel gjennom studier. 

En norsk student som tidligere studerte ved et kinesisk universitet ble i 2024 siktet for grov etterretningsvirksomhet på vegne av Kina. Universitetet, som NTNU har en sommerkursavtale med, blir av flere vestlige land ansett som en mulig sikkerhetsrisiko.  

Også Skaarnes mener at norske studenter kan være mål for etterretningsarbeid.  

– En student trenger ikke å sitte på statshemmeligheter for å være interessant, forteller han. 

Masterstudenter eller doktorgradsstudenter kan ha tilgang til interessante forskningsdata, teknologimiljøer og nettverk som utenlandske aktører kan ha interesse av. 

– Etterretning handler ofte om langsiktig relasjonsbygging, sier Skaarnes. En student kan derfor være interessant fordi de senere kan få en viktig jobb. 

Skaarnes peker på at studenter i Norge befinner seg i den samme kunnskapssfæren som forskere og administrativt ansatte. 

– Studentene burde derfor også få tilført sikkerhetskompetanse, slik at de kan ta kloke valg.

Store konsekvenser

Konsekvensene av å bli utsatt for spionasjeoperasjoner eller sosial manipulering kan være mange. 

– For universitetene kan konsekvensene være manipulasjon eller tap av forskningsdata samt tap av immaterielle verdier og teknologiske fortrinn, forteller Skaarnes. 

Han mener spionasjeoperasjoner også kan svekke tilliten til universitetene. Dette kan gjøre andre universiteter, næringslivet eller myndighetene mer skeptiske til videre forskningssamarbeid.

For en forsker kan konsekvensene være mer personlige, mener Skaarnes. 

– Opplevelsen av å ha blitt forledet og ha bidratt til å utvikle militærkapasiteter for en fremmed stat, brutt eksportkontrollregelverket eller å ha havnet i situasjoner en ikke forstår rekkevidden av kan være brutal.

I andre tilfeller kan akademikere og studenter oppleve press, overvåkning eller trusler dersom de uttaler seg om politisk sensitive spørsmål. 

Skaarnes forteller at PST anser akademikere som kritiserer iranske myndigheter som en mulig utsatt gruppe. Samtidig foregår det kinesisk aktivitet i Norge med formål om å stilne kritikere av landets styresett. 

– På nasjonalt nivå er konsekvensene muligens enda større. 

Kunnskap som opprinnelig er utviklet for sivile eller militære formål i Norge, kan bidra til økt militær kapasitet hos stater som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med dersom det kommer på avveie. 

– Norsk forskning kan i ytterste konsekvens bidra til å forbedre cyberkapasitet, overvåking, navigasjon, våpensystemer eller militære evner hos stater som ikke er allierte.

En utfordrende balansegang

Skaarnes forteller at universitetene har en spesiell posisjon i sikkerhetsbildet.

– Forskningen skal være fri, uavhengig og fremragende. Åpenhet, internasjonalt samarbeid og utveksling av kunnskap er dermed bærebjelker for å løse fremtidens utfordringer. 

Samtidig utvikler universitetene teknologi, datamateriale og kompetanse som kan ha stor økonomisk, strategisk eller militær verdi for mange stater. 

– Åpenheten representerer en enorm styrke, og Norge er helt avhengig av internasjonalt forskningssamarbeid. Samtidig kan denne åpenheten og det internasjonale samarbeidet også utnyttes av aktører med helt andre formål enn forskning, påpeker Skaarnes. 

Risikoen er at statlige og statstilknyttede aktører innhenter informasjon eller utfører aktiviteter som går imot norske interesser. 

– Å begynne å betrakte forskere eller studenter som en sikkerhetsrisiko ut fra statsborgerskap eller etnisitet vil både være galt og kunne skade forskningssamarbeidet vi er avhengige av, sier Skaarnes. 

Han understreker at tiltak for å forebygge spionasje og uønsket påvirkningsarbeid må være risikobaserte og forholdsmessige. 

– Tiltakene må samtidig sikre akademisk frihet, åpenhet og internasjonalt samarbeid.

– Universitetene må kartlegge sine verdier

For å forebygge sikkerhetstrusler i akademiske institusjoner mener Skaarnes man bør starte med å kartlegge hvilke verdier universitetene har som kan være interessante for andre aktører. 

Dette kan være teknologi, kunnskap og datasett, men også forskningsmiljøer og spesifikke personer. 

– Ansatte og studenter er blant universitetenes viktigste verdier, og de må vite hva de skal reagere på når de utsettes for sosial manipulering. 

Skaarnes nevner kontakter og samarbeidspartnere som stadig ber om mer sensitiv informasjon eller som viser uvanlig interesse for laboratorier eller forskningsgrupper som eksempler. 

– Det må samtidig være enkelt og ufarlig å melde fra. Hvis en forsker tenker at en henvendelse er litt merkelig, bør terskelen være lav for å snakke med universitetets sikkerhetsmiljø, understreker han.

NTNU oppfordrer til å varsle ved mistenkelige hendelser

Vidar Synstad er seniorrådgiver ved seksjon for sikkerhet og beredskap hos NTNU. Han forteller at de har har varslings- og rapporteringsrutiner for digitale hendelser, trusler, vold og andre bekymringsfulle forhold. 

– NTNU arbeider systematisk med å forebygge og håndtere sikkerhetstrusler som kan ramme studenter, ansatte, forskning og universitetets digitale systemer. 

Universitetet har opprettet en sikkerhets- og beredskapsorganisasjon hvor de blant annet gjennomfører øvelser, risikovurderinger og opplæring i sikkerhet og beredskap.  

Han oppfordrer studenter til å varsle gjennom nettsiden «NTNU si fra!» dersom man observerer noe uvanlig eller utrygt.

– Det kan for eksempel være forsøk på å få tilgang til fysiske lokaler, informasjon, eller gjelde truende atferd og andre forhold som gir grunn til bekymring. Om det dreier seg om akutt fare bør man derimot kontakte politiet. 

Synstad understreker at det å melde fra om noe ikke er det samme som å anklage noen. Det gir derimot NTNU mulighet til å undersøke situasjonen videre og følge opp de som er berørt. 

– Ved behov samarbeider NTNU blant annet med politiet, PST og Nasjonal sikkerhetsmyndighet, i tillegg til andre aktører i kunnskapssektoren, forteller Synstad. 

Han understreker at det er sikkerhetstjenestene og politiet som undersøker om noen bedriver spionasje eller annen ulovlig virksomhet, ikke NTNU. 

I likhet med sikkerhetsekspert Skaarnes peker Synstad ved NTNU på at universitetet er bygget på akademisk frihet og omfattende internasjonalt samarbeid. 

– Målet er derfor å ivareta sikkerheten uten å skape unødig kontroll eller mistenkeliggjøring av studenter, ansatte og samarbeidspartnere.