Anmeldelse: Død og hverdag under en mystisk stjerne
I Morgenstjernen utforskes livets ytterpunkter gjennom hverdagens linse. Resultatet er både spennende og skuffende.
Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen (roman)
Oktober forlag. 666 sider.
En avdanket krimjournalist, en prest, en alkoholisert rikmannssønn, en litteraturviter, en hjelpepleier, en ensom sekstenåring. Det er et rikt og mangfoldig persongalleri som trer frem i den nyeste romanen til det som kanskje er Norges mest selvsentrerte forfatter. Gjennom to glovarme sensommerdager følger vi ni karakterers møte med livets små og store utfordringer, alt mens en massiv stjerne stiger opp på himmelen og mystiske naturfenomen dukker opp i tilværelsens utkant.
Med en drivende historie fylt av raske karakterskifter har Knausgård skrevet en lavmælt og virkelighetsnær dystopi, gjennomsyret av hverdagens trivialiteter. Mye skulle tilsi at en utvidelse av hans intime romanunivers burde gitt nytt liv til et av våre største forfatterskap, men resultatet er dessverre det motsatte. Døden har spredt seg i både språk og handling.
LES OGSÅ DENNE ANMELDELSEN: Spring Awakening: Ambisiøs tragedie på storsalscenen
Den levende døden
Hvis det er én ting som gir liv til Morgenstjernen, så er det døden. Både som abstrakt idé og konkret virkelighet blir livets endepunkt gjort levende og nærværende. Først i form av døde kattunger og middelaldrende menns uforståelige oppstandelse, deretter som en utforskning av det landskapet mennesket befinner seg i når det svever mellom liv og død.
Allerede fra romanens forord er det tydelig at døden spiller en sentral rolle: «I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem». Det uhyggelige sitatet fra Johannes åpenbaring kaster lange skygger innover romanens mer hverdagslige og trivielle hendelser. Den nye og ukjente stjernen henger høyt på himmelen og gir et gjenskinn av død i nesten alle de ni karakterene sine liv.
Det døende språket
Dessverre har døden også satt sitt preg på språket. Fengslende beskrivelser og presise formulering, Knausgårds mest dyrebare varemerke, er skuffende fraværende i denne romanen. Flere steder er natur- og personskildringene så avmålte at det blir platt og livløst, til tider påtatt og klisjéfylt. Den språklige rikdommen som har engasjert millioner av lesere over hele verden, er ikke lenger like fremtredende. Det virker rett og slett som om vår skarpeste penn siden Hamsun har mistet blyantspisseren.
LES OGSÅ: Fare for at Studenthagen legges ned
Latterlig og menneskelig
Et av romanens sentrale spenningspunkt er møtet mellom hverdagens trivialitet og et altoverskyggende naturfenomen. Tematikken har klare paralleller til vårt klimadestruktive samfunn. Ved å la de ni karakterene være opphengt i dagligdagse utfordringer mens ukjente naturkrefter truer i bakgrunnen, evner Knausgård å både latterliggjøre og menneskeliggjøre vår egen tids trangsynthet.
Selv om det er komisk å lese om selvopptatte romankarakterer som så vidt gløtter opp på den nye stjernen før de faller inn i faste tankemønstre, tar det ikke lang tid før man selv er oppslukt i karakterenes mer umiddelbare utfordringer. Slik viser romanen hvor vanskelig det er å løfte blikket fra hverdagens bedøvende lys og se mot farene som gløder i det truende mørket.
Perspektivrikt, men perspektivløst
Mange av romanens idéer og hendelser kan man lese om i Knausgårds mer selvbiografiske romaner. Det nye i Morgenstjernen er mangfoldet av stemmer som formidler dem. Selv om det åpner opp for langt flere perspektiver enn i hans foregående verk, åpner det ikke opp nye perspektiver hos meg som leser på samme måte som tidligere. Både Min kamp og Om året ga meg et nytt, mer oppmerksomt blikk på verden, som fremdeles preger meg den dag i dag. Det evner ikke Knausgård denne gangen.
Selv om en fersk Knausgård-leser heller burde plukke opp et tidligere verk, er Morgenstjernen likevel verdt å lese. Romanen står som et respektabelt forsøk på å finne veien ut av virkelighetslitteraturens tette skog. Den inneholder både interessante tanker, troverdige karakterer og spennende historier. Likevel er det lov å håpe at Knausgård finner en bedre vei neste gang.
