Du trenger ikke å like jazz for å digge denne
Everybody Digs Bill Evans byr på lite jazz, men fyller gapet med depresjon, avhengighet, og fantastisk bruk av filmatiske virkemidler.
Grant Gee slår til med enda en musikerfilm, og sammen med Another World Entertainment leverer han en irsk produksjon av den største krisestunden i jazzlegenden Bill Evans liv.
Filmen åpner med Bill Evans-trioens sagnomsuste konsert på jazzklubben Vanguard Village, og fokuset ligger på den nær perfekte dynamikken mellom Evans (Anders Danielsen Lie) piano og Scott LaFaros (Will Sach) kontrabass. Videre hopper filmen til bassistens altfor tidlige død i en bilulykke.
Etter tapet av LaFaro sklir Bill ut av kontroll. Han spiser mindre, unngår musikk, avlyser turnéer og faller inn i rusavhengighet. Det hjelper ikke at kjæresten Elaine forsvinner, og at når hun kommer tilbake, er det tilsynelatende heroinen som er bindeleddet mellom dem.
Broren Harry prøver å hjelpe Bill ved å flytte ham inn hos seg selv og familien. Etter en kort stund er det tydelig at dette ikke fungerer, og Harry sender ham til foreldrene i Florida.
Mye av filmen utspiller seg her, og mange av scenene i Florida utmerker seg som sterke prestasjoner. Dynamikken mellom moren Mary (Laure Metcalf) og faren Harry senior (Bill Pullman) er noe av det beste filmen har å by på.
Her er filmen, som ellers er emosjonelt tung, oppriktig og troverdig morsom. Dette er særlig takket være Pullmans opptreden. Han stjeler scenene til deprimerte og tilbaketrukne Lie som om han har ventet på dette hele livet.
Det går likevel ikke på bekostning av filmens hovedfokus: kostnadene som hører til en storslagen musikkarriere. Det er tydelig at Pullmans komiske innslag eksisterer for å lage en kontrast til det sørgelige, og at det kommer fra farens kjærlighet for sønnen.
Bruken av virkemidler er noe av det beste og mest forfriskende som har blitt vist på lerretet i nyere tid. Gee beholder den unike sceneovergangsstilen man finner i Meeting People Is Easy, og 28 år senere er kreativiteten og originaliteten finpusset.
Men den flittige bruken av filmatiske virkemidler stopper ikke der. Svart-hvitt-koloritten bidrar til å sette stemningen for ekte 60-talls-skildringer, men i tre ulike inntrykksvekkende scener hopper filmen frem i tid og viser en praktfull forståelse for fargeteori og autentisitet.
Skuespillerne forstår visjonen til Gee, og alle puster troverdig liv i manuset. Anders Danielsen Lie viser at han fortjener plassen blant Norges beste og presterer godt som en deprimert og rusavhengig jazzlegende. Likevel føles noe av Lies dialog steril.
Gjennom filmen hører vi lite musikk. Man undrer over hvorfor Gee ikke har flere innslag av den musikalske arven til Evans, men det fører til at de blå tonene treffer ekstra godt når de får utspilt seg. Det fyller scenene med en tyngde som ellers ikke hadde vært der.
Faktisk unngår Evans å spille piano gjennom mesteparten av filmen, og pianoet blir et symbol på Evans psykiske tilstand. Han spiller først piano igjen når han føler seg friskere.
Handlingen føles noenlunde treg. Selv om det er en relativt kort film, er det noen scener som snegler seg av gårde litt saktere enn ønskelig. Det gir likevel tid til at publikum får fordøye andre scener, hvor handlingen skjer på et blunk.
Oppsummert trenger du ikke å like jazz for å sette pris på denne, da handlingen og det filmatiske repertoaret som blir brukt, er tiltalende nok alene.
