Filmanmeldelse
En spennende blanding av monstre og krigsminner
Godzilla Minus Zero forsøker å etterleve suksessen til forgjengeren, men listen ligger høyt.
Dette er uten tvil en storslagen blockbuster. Godzilla er ikke en nykommer på lerretet, men den japanske produksjonen er både lik og ulik den amerikanske Godzilla (2014) og Godzilla: King of the Monsters (2019). Selv om idéen er gammel, puster regissør Takashi Yamazaki et friskt pust i monsterikonet.
Man vet hva som venter når man ser en Godzilla-film, og handlingsforløpet kommer ikke til å overraske noen. Likevel er kvaliteten på monster-slåssingen bedre enn i filmens amerikanske motparter.
Som de fleste storslagne monsterfilmer kommer Godzilla Minus Zero med en treg og underveldende historie. Slik som i forgjengeren følger vi Shikishima-familien og deres problemer med å leve et fredfullt familieliv.
Filmen er to timer og femten minutter lang, og til tider føler man at den burde vært kortere. Det er fortsatt mange kreative vridninger i historien, men det blir også mye tragisk familiedrama.
Videre er mye av samtalene preget av klisjé, og skuespillet kunne vært noe mindre sterilt. Heldigvis er det ikke dette som drar seerne inn for å se en Godzilla-film, men det var et element som forgjengeren gjorde bedre.
Filmen greier fortsatt å skildre det menneskelige på en vakker måte. Historien er satt i 1949, og andre verdenskrig er fortsatt ferskt i minne. Denne Godzilla-utgivelsen blender kolossal monster-mania med ekte krigskritikk på en inntrykksvekkende måte.
Professor Kanji Murakami (Min Tanaka) byr på det beste av denne blandingen. Etter å ha mistet hele familien til bombingen av Hiroshima har han et ønske om hevn på amerikanerne. Tanaka bidrar i stor grad til at hovedtemaene i filmen flettes såpass naturlig sammen.
Filmen er en tungvekter på det visuelle, og de animerte kolossene er av høyeste kvalitet. Dette kom ikke som noe sjokk, da Godzilla Minus One vant Oscar for beste visuelle effekter. Her lever Godzilla Minus Zero opp til forventingene, og det er lite å etterspørre.
Komponist Naoki Satô fortjener en stor mengde ros, da innslag av fortvilte strykeinstrumenter gjør lydsporet bemerkselsesverdig originalt og spennende. Musikken setter stemningen og bidrar til å gi monster-scenene et autentisk skrekkement.
Likevel savnet jeg den skrekken som forgjengeren kom med. Til tross for et godt forsøk er ikke Godzilla like skrekkinngytende som i den forrige filmen, og som var et av de beste momentene der.
Det er ikke rart at oppfølgeren gir oss noe å savne når Godzilla Minus One er gjennomgående kåret til den beste Godzilla-filmen produsert så langt. Forsøket er fortsatt godt, og hvis du vil se store monstre gjort riktig, er Godzilla Minus Zero filmen for deg.
