Half Moon Run

Det er ganske glissent på Marinen når det canadiske indierock-bandet Half Moon Run entrer Kanonscenen. Dette til tross for Rune Nilssons (fra Lønsj i P1, journ.anm.) forsøk på tiltrekke seg litt døsige festivalgjengeres oppmerksomhet. Gutta fra over dammen virker som en ganske introvert gjeng, og ser ikke ut til å ense publikum før etter andrelåta. Det blir tettere med folk og stemninga stiger gradvis. Det gjør også lyden, dessverre litt for mye.

På de høyeste tonene skjærer det i øra og lydbildet blir et salig sammensurium. Grøtete og ubehagelig er en sannferdig beskrivelse, og det virker som om gutta på scenen oppfatter det samme. Stadige tegn til demping av lyden sendes, men effekten uteblir. På de rolige låtene er ikke dette så merkbart, og heldigvis har Half Moon Run en del låter av det slaget. Fortsettelsen blir derfor ikke så ille som jeg fryktet.

Idet låta "Unofferable" brer seg utover gressletta på Marinen brer gåsehuden seg med den. Bandets folkpreg kommer tydelig frem, og man forstår litt bedre hvorfor dette er Marcus Mumford sitt favorittband. Nydelig, nydelig musikk trekker til seg festivalgjengerne som stadig våkner fra dvale, og det eneste som mangler er at sola titter fram. Når de går rett over i "Call Me in the Afternoon", en upbeat låt, tar ting seg opp foran Kanonscenen. Hoder duver til musikken og publikum blir revet litt med av gutta fra Montreal som også har våknet til live. Publikum blir ikke mindre fornøyd når vokalist Devon Portielje sier ”this is one of our favorite cities in the world”.

Ofte er det vokalisten eller gitaristen som blir blikkfang i en gruppe. For min del var det Dylan Phillips på vokal, trommer og synth (SAMTIDIG!) som imponerte. Aldri før har jeg sett noen med så god simultankapasitet. Bravo!

Konserten fortsetter i god dur, og publikum blir stadig mer revet med. Til tross for dårlig lyd ga Half Moon Run Pstereo-folket en god konsertopplevelse, og innbød så absolutt til gjenhør.