En kveld blant Shakespeare, graffiti og performance

Kulturnatt er Trondheims årlige gratisfestival for alt som kan havne under paraplyen «kultur». Som en kulturredaksjon skryter vi på oss at vi har som ansvar å dekke – eller, egentlig, at vi regjerer over – alt som finnes under denne paraplyen, og denne arrogante påstanden vil vi bevise i form av å anmelde Kulturnatt. Derfor følger nå ni anmeldelser.

Vernedraktdrukning og spraymaling

På Solsiden hadde kunstnerlyst og spraymaling tatt over gatene under årets Kulturnatt, hvor deltakerne ble invitert til å male på en oppsatt sponplatevegg. Ved veggen sto det små barn som nærmest druknet i den store, hvite vernedrakten de hadde på seg, ved siden av godt voksne som koste seg minst like mye med spraymalingen.

Det føltes litt ulovlig å løfte opp en sprayboks og etterlate oss to litt sjanglete bokstaver på veggen, men det var spennende å bli invitert inn i gatekunstverdenen fra kunstnerens perspektiv. Det oste god stemning og fellesskap over hele Solsiden. Etterpå var det bare å ringe mamma og fortelle om at vi hadde bidratt med ekte gatekunst i Trondheim by.

Ikke så hemmelige hemmeligheter

«Can you keep a secret?» var spørsmålet jeg fikk da jeg stod på Trondheim torg. Forvirret og forventningsfull svarte jeg ja, og fikk en pins med grønnfarge på. Hva hemmeligheten var fikk jeg derimot aldri svar på, noe som gjorde at det var vanskelig å få tak på kunstopplevelsen.

Performance-prosjektet The Pin er et sosialt eksperiment der skjulte utøvere venter på å trekke publikum inn i et fellesskap ved å overrekke en pins. Det var engasjerende å lete etter andre som var i samme ærend. Samtidig ble jeg aldri klok på prosjektets budskap.

Tusj og tomrom

Ferden gikk så videre til Feministhuset. Her var det en hyggelig og avslappet atmosfære der hvem som helst kunne gå opp på scenen og fremføre sitt dikt om de så skulle ønske. Feministhuset hadde nemlig brukt bøker fra biblioteket som egentlig skulle kastes og skapt et arrangement som promoterer gjenbruk.

Vi moret oss med å leke med ordene på sidene og gi bøkene nytt liv. Etter hvert så vi dikt vokse frem. Diktene endte opp med å handle om fedre som ikke var fedre, havresuppe og raske japanere. Vi koste oss på dette arrangementet som lot kreativiteten vår løpe løpsk og skulle gjerne vært der lenger.

Shakespeare sine våte drømmer

Royal ShakesBEER Company sin En medtsåmmårsnattdrøm er aldeles annerledes fra Shakespeare sitt originalstykke. Med «Hvor er Willy?»-strømper og blomsterskjørt fra Hennes og Mauritz, er det opplagt at dette er en moderne gjenfortelling. Litt homoerotikk i ny og ne, et par Trumpreferanser og litt nedverdigelsesfetisj er stykket i et nøtteskall.

De fem skuespillerne flettet publikum inn i handlingen. Folket på Saxenborg gård sang med, klappet, buet og lo. Til slutt, som alle gode 2000-talls filmer, endte stykket med en dansesekvens. Dette var noe av det beste trøndersk teater har kommet med i nyere tid.

Menneskelig KI-overtak

På Kunsthall Trondheim var det duket for noe utenom det ordinære. I utstillingen National Theatre av Jamie Fitzpatrick møtte vi på abstrakte skulpturer, mystisk musikk og svære lerret som tilsynelatende viste KIgenerert nasjonalromantisk kunst. Men denne gangen hadde menneskerasen overtaket, siden den KI-genererte kunsten var malt om av Fitzpatrick. Et sjeldent tilfelle av et menneske som stjeler kunst fra KI.

Utstillingen uttrykker hvordan nasjonalisme vrir og vender på historien for å passe inn i et narrativ. Dette var en samfunnskritisk utstilling som egnet seg for historienerder, KI-elskere og KIkritikere.

Brutalitet fra Haiti

Kunstutstillingen The World, The Flesh, and The Devil av Jelsen Lee Innocent viser oss at Haitis kolonihistorie ikke bare tilhører fortiden, men hvordan den fortsatt finnes i alt vi omgår oss med.

Idet vi går ned trappen på Kunsthallen blir vi møtt med et enormt bilde som har blitt delt opp i flere ark, som svaier i luften. Det viser to menn som oppdager at de blir filmet av en utenlandsk fotograf. De ser rett tilbake på den som filmer og jeg føler at jeg trenger meg inn i noe jeg aldri var invitert til.

Hvilken plass har vi som Norge i denne globale maktbalansen og hvor langt unna er vi egentlig fra å være en del av den selv? Dette får utstillingen deg til å reflektere over.

En naturfølelse blant kulturen

Hos Trondheim kunstmuseum (TKM) fikk man muligheten til å oppleve utstillingen ved navn Naturfølelse av den norske kunstneren Inger Sitter. Navnet var tydelig gjennomgående i utstillingen. De tre første rommene står i skarp kontrast til hverandre og viser til menneskers natur, den mørke siden ved naturen og til slutt det unaturlige.

Man flyter godt gjennom naturfølelsen. Det fjerde og siste rommet skiller seg derimot ut da det ikke, slik som alle de andre rommene, skaper noe kontrast til det man allerede har sett i utstillingen.

Kvinnelige forfattere

En skulle tro at en pause og pils hos Olavshallen skulle roe ned de mange inntrykkene fra kvelden. Men med Torstein Andersen på den lille scenen med en litt vel stor perm i hånden, ble avslapningen en litt vel slapp affære.

Gjennom dikt og småfortellinger, utelukkende fra kvinnelige forfattere, ble denne eldre mannen satt i et dunkelt lys, og intensjonen han kanskje strebet etter ble visket ut.

Uten et skikkelig dedikert publikum fremfører han likevel sine favoritter med sterk røst og stolthet. Det virker jo som om dette er for ham selv, for han viet ikke et eneste blikk til publikum, og utenom undertegnede var det ham selv som humret mest.

Senkveld med bålpanne og historier

Klokken elleve på kvelden kunne man møtes rundt en bålpanne i St. Jørgensveita for å høre på fortellinger fra medlemmer i Midtnorsk fortellerforum. De åpnet med en sang om et sagn, før vi trakk oss ned i en kjeller resten av kvelden.

Fortelleren levde seg svært godt inn i historiene som handlet om blant annet drauger og dauinger, til tider var det kanskje litt vel mye innlevelse da det kom litt latter fra publikum, som dessverre rev oss ut av stemningen. Til tross for dette var det et så koselig arrangement at vi fikk lyst å ta med kakao og vedkubber på tur for å gjenskape stemningen selv.

Etter å ha vært på flere arrangementer enn det vi har plass til å skrive om, er vi usikre på hva vi egentlig synes om årets Kulturnatt som helhet. Likevel ville vi ha mer. Derfor ble lengselen etter bortvalgte arrangementer større enn opplevelsen i seg selv. Kritikerne tar selvkritikk, og kommer tilbake med mer meningsfylte prioriteringer neste år.