Hurtigmatversjonen av film og tv
Film og serier lages for et publikum som skroller på mobilen. Studenter føler seg undervurderte, og eksperter frykter at manusforfatterne puttes i en tvangstrøye.
Hollywoodprodusenten Jameela Jamil gikk viralt etter å ha hevdet i podcasten The Romesh Ranganathan Show at Netflix ber manusforfatterne om å skrive enklere manus fordi de fleste seerne sitter på mobilen.
– Jeg har skjønt at det er broren din, du trenger ikke si det til meg!
– Det finnes nok av uttalelser som sier at tjenester som Netflix bruker denne strategien. Hadde ikke Netflix lagt til rette for det, er det uansett sånn at mange mennesker driver med en annen aktivitet mens man ser på film eller serier, som for eksempel å skrolle på mobilen, holde på med Lego eller strikketøy, forteller universitetslektor i filmvitenskap Sven Østgaard
Fenomenet har fått navnet «Second Screen Viewing» eller «sekundærskjermvisning» på norsk, forklarer Østgaard.
– Sekundærskjermvisning er en måte å nyte strømming på som gjør at du ikke kan ha så mye oppmerksomhet på innholdet du ser. Innholdet består derfor av mye gjentagelse, lavt narrativt tempo og at mye av kommunikasjonen overlates til lydbildet.
Østgaard synes det er interessant å diskutere hvordan publikum oppfatter denne typen innhold.
– Publikum liker å føle seg smart. Om tilskueren oppdager en løgn i serien, men så påpeker en rollefigur i serien det samme, kan det føre til at tilskueren føler seg undervurdert. Det kan være en form for infantilisering.
Blant annet på grunn av tiltakene strømmetjenestene har begynt å satse på for sekundærskjermvisning, har strømming ironisk nok begynt å ligne mer og mer på det det ble skapt for å være et alternativ til, nemlig tv.
– Egentlig så minner det om såpeopera, som historisk sett ble laget for å stå på mens man gjorde noe annet i huset. Det er kanskje også likt hvordan mange hører på podcast mens man gjør en annen aktivitet.
Videre påpeker Østgaard at dette først og fremst er et problem hos strømmetjenestene, men at disse aktørene lager veldig mye av innholdet nå til dags.
Også filmbransjen vil kunne kjenne på denne retningen. Å legge slike føringer for manusforfattere, kan ifølge Østgaard virke begrensende.
– Men når alternativet er å være arbeidsledig, er det mange som velger et kompromiss. De tar frivillig på seg en slags tvangstrøye.
Østgaard forteller om serier hvor han selv opplever at serien overforklarer handlingen til tilskueren.
– I Netflix-serien I Will Find You opplever jeg en dialog som er så ekspositorisk og beskrivende at jeg vil klype meg selv i armen.
Østgaard forteller også om serien Task på HBO, hvor han opplever en lignende overforklaring. En av karakterene minner en annen karakter på at det er broren hans som er blitt drept.
«They murdered my brother», forteller karakteren til den andre.
– I denne scenen er det kun to subjekt til stede, og begge vet veldig godt at det er broren som er blitt drept. Replikken er kun til for tilskueren, sier Østgaard
Som et alternativ anbefaler han blant annet serien Pluribus som man kan se på Apple TV.
– Lykke til med å få med deg de viktige poengene i den serien mens du holder på med noe annet! Tidvis er det kun det visuelle som kommuniserer.
Til slutt ønsker han å påpeke at det ikke nødvendigvis er negativt å like denne typen underholdning.
– Vi skal ikke være snobbete og si at ingen vil ha dette her. Det er bare det at de som ønsker å la seg oppsluke, mister engasjementet i mange av verkene.
Her nevner han Task igjen:
– Jeg har skjønt at det er broren din. Du trenger ikke si det til meg!
Ser tilbake til 70-tallets revolusjon
Masterstudent i fysikk og filmentusiast Kasper Trygvesson Eikrem er skeptisk til utviklingen.
– Jeg tror det vil bli en negativ utvikling på sikt hvis manusforfattere får beskjed om å dumme ned seriene sine. Da hindrer man kunstnere i å uttrykke seg.
På spørsmål om hva som fenger ham, svarer han:
– Det behøver ikke være en auteurfilm hvor regissøren skal kommentere på samfunnet. Jeg liker filmer og serier hvor man ser at de som lager den, har kost seg. Hvis man kun tenker på produktet, forsvinner mye av sjelen.
Samtidig påpeker han, slik som Østgaard, at lettfordøyelig innhold ikke trenger å være negativt.
– Filmbransjen er jo en industri som tjener mindre penger nå, så da må de jo gjøre noe. Av og til er det deilig å bare skrolle på mobilen også.
Eikrem ser tilbake til 70-tallets filmrevolusjon i USA, hvor man tok et steg vekk fra det tradisjonelle studiosystemet. Og det ble gitt tillit til yngre regissører som Martin Scorsese og Steven Spielberg. Dette karakteriseres som starten på Blockbuster-æraen.
– Jeg tror det vi opplever nå, er en slags stagnasjon lik den på slutten av 60-tallet. Derfor venter jeg på en kreativ revolusjon.
Savner gode plot-twists
Bachelorstudent i litteraturvitenskap Lovise Hansine Røli-Gjervik har en hovedregel for hva som gjør film eller tv bra.
– For min del er det «show, don’t tell». Og dette skurrer med fordummingen av film og tv, som kun blir gjort fordi ingen greier å følge med lenger.
Røli-Gjervik merket denne fordummingen ordentlig for første gang da hun så den mye omtalte siste sesongen av Stranger Things.
– Da jeg satt der og så på, tenkte jeg «dette er noe av det dummeste jeg noensinne har sett». Jeg var jo kjempeglad i serien. Jeg elsket den første sesongen. Men så føler jeg at publikum blir stemplet som dumme.
Litteraturstudenten bemerker også at denne fordummingen av media har spredd seg lenger enn til kun tv og film.
– Jeg tror det er mer fordumming nå. Jeg merker det i både litteratur og film. Derfor holder jeg meg unna mye nytt. Akkurat som det blir spydd ut av nye filmer på Netflix, blir alt likt i litteraturen også. Går man inn i et bibliotek, så er alle omslagene like og handlingen som man leser på baksiden, er lik.
Røli-Gjervik innrømmer at hun også har tatt seg selv i å være på mobilen mens hun ser på serie.
– For min del liker jeg å se på noe jeg har sett på før, dersom jeg skal gjøre noe annet, for å ha litt bakgrunnsstøy. For eksempel når jeg skal lage mat. Men jeg setter ikke på noe nytt, for da vil jeg gjerne få med meg hva som skjer.
Hun mener at slike tiltak som strømmeselskapene tar til seg, kun vil oppfordre folk til å fortsette å sitte på mobilen.
– Man har jo ikke lyst til å legge fra seg mobilen for å se på film eller serie dersom det blir tilrettelagt for at man gjør det. Når alt det som er nytt er tilrettelagt for å ha på i bakgrunnen, så tenker jeg «når jeg først skal sette meg ned og se på en god film, hvor skal jeg gå?»
Enda Røli-Gjervik syns at denne fordummingen først og fremst går utover strømmefilmene, så synes hun kinofilmen The Odyssey også preges litt av dette.
– Enten så sitter publikum og er kjempeforvirra eller så blir det ekstrem «info-dump». Det var noen steder hvor personligheten til karakterer ble fjernet fordi de bare skulle informere. De ble om til talerør som skulle fortelle hva som skjedde.
Hun likte filmen svært godt, men hun synes at den går bort fra den gylne regelen i film.
– Man ble ikke vist noen ting. Jeg tror det hadde vært bedre som en lang serie med mer tid hvor man blir vist konteksten, enn at man ikke vet noe.
Som litteraturstudent hadde Røli-Gjervik selvfølgelig lest boka før hun så filmen, hvilket hun tror kan ha preget hennes syn på filmen
– Det kan hende jeg har et annet syn fordi jeg sammenligner det med teksten. Jeg syns ikke Odysseen som bok er forklarende; der må man skjønne litt mer selv
Røli-Gjervik savner gode plot-twists i serier og film.
– Som i Fight Club og Interstellar, hvor man må se filmen på nytt og på nytt.
Avkoblet eller påkoblet
Journalist i NRK P3s filmpoliti, Marte Hedenstad, skiller mellom et ønske om å være påkoblet eller avkoblet når man ser film og serier.
– Netflix lager nok ting ment for begge deler, men så tror jeg overvekten ligger mot det sistnevnte.
Men de lager jo også innhold ment for å være påkoblet. De har laget Adolescence og Baby Reindeer, for eksempel.
Hedenstad poengterer at lange pauser mellom sesonger, slik som med Stranger Things, kan være en grunn til overforklaringen i manusene.
– De tenker at folk ikke husker det som skjedde for mange år siden, og at de må minne oss om hva som har skjedd og om relasjonene mellom rollefigurene. Det er ikke nødvendigvis sånn at de tenker at folk har blitt dummere siden sist.
Hedenstad spekulerer at det også kan være en annen grunn til at ting blir overforklart i serier nå til dags.
– Noe jeg har lagt mye merke til i strømmefilm, er at de bare forteller handlingen, slik at de slipper å bruke penger på å lage scener som viser handlingen.
Hedenstad reflekterer over hva som kan redde oppmerksomheten til seerne.
– Jeg har en teori om at hvis noe er spennende nok, så vil folk følge med. Jeg merker at hvis jeg syns noe ikke er spennende eller intenst, så begynner jeg å lete etter telefonen.
Når hun ikke anmelder film og serier, kan hun fort finne på å ta frem mobilen og være det hun kaller en synder.
– Jeg har for eksempel sett serien Running Point på Netflix. Den kan jeg ha på i bakgrunnen mens jeg gjør kjøkkenarbeid. Der trenger du ikke følge med i det hele tatt for å henge med på hva som skjer.
Enda hun bruker et eksempel fra Netflix, synes hun det er urettferdig å kaste strømmeplattformen under bussen.
– Det blir fort Netflix man nevner når man skal komme med sånne eksempler, men alle strømmetjenestene gjør det. Netflix har kanskje bare et høyere produksjonstempo.
