Monoton headliner

Det jeg sitter igjen etter denne konserten er et minne av en monoton og ekstremt lang låt. De selvfølgelige frasene alle band spyr ut om at «Thank you so much», og «We love it here!» var like overbevisende som selve konserten. Dette er ingen kritikk av at bandet valgte å spille flere av låtene sammenhengende uten særlige pauser, men når låtene mer eller mindre glir inn i hverandre som en jevn suppe av lyd fordekt i røyk, så skaper det ikke den helt store opplevelsen.

The xx ble løftet fram av Pstereo som et band av stort kaliber, men det var nok mange som ikke helt klarte å plassere bandet med det anonyme navnet. Navnet ble betingende for selve konsertopplevelsen, og bandets drøye time lange konsert kommer ikke til å stå som noen høydare i konsertsammenheng. Ei heller på Marinen.

Et forrykende lysshow, røyk og dedikerte fans lengst fram på scenen klarte ikke å løfte trioen i nevneverdig grad på tross av en bra innledning på konserten. Etter de tre første låtene fikk jeg en følelse av at dette kunne bli noe, da det var bra trøkk og publikum ga bandet en varm velkomst.

Som headliner fungerte The xx dårlig. Et imponerende lysshow og bra liv på scenen der Romy Madley og Oliver Sim byr på seg selv i den grad det er naturlig for den britiske trioen fenget ikke undertegnende. Heller ikke store deler av de frammøtte, som også hadde minket betraktelig i antall da de benyttet muligheten til år snike seg avgårde i mørket da bandet teaset med ekstralåter.

Fremføringen er det ingenting å si på. Musikalsk går alt inn i hverandre og blir monotont. Men man skal ikke se på klokka allerede etter 20 minutter og lure på når man kan gå hjem.

Dessuten ville vel Karpe Diem fungert som headliner. Uten at det preget min labre konsertopplevelse.