Visuell og audativ orgasme

Det er sent på lørdag kveld. Helga har vært sterkt preget av musikkfestivalen, og den skal nå konkluderes. På Verkstedhallen står Trondheimsbandet 22 på menyen, og det er stint av folk foran en foreløpig tom scene. Applausen begynner, og vi kan skimte silhuetten av en mann som setter seg bak trommene. Få sekunder etter kommer gitarist Magnus Børmark og bassist Mats Paulsen løpende på scenen og med et brak er konserten i gang.

22 leverer en sjanger det er vanskelig å plassere. Falsettvokal, ekstrem groove og instrumentbehandling utført med kirurgisk presisjon. Det er ikke helt rock og heller ikke pop. Progressivt kan man kanskje kalle det. Det er i hvert fall en særegen opplevelse for sansene. Sceneshowet er det villeste du kan tenke deg, og det er vanskelig å tro at gutta ikke går på noe hardere enn avokado og peanøtter.

Det er tjåke fullt på Verkstedhallen, noe som ikke kan forventes av hvilket som helst band under Trondheim Calling, for det i utgangspunktet et romslig lokale. Publikum er i ekstase og jubelropene sitter løst. 22 har sjarmert en hel skare med sin sære musikk og enestående oppvisning. Det er forståelig, for dette er musikk av ypperste klasse, og de leverer like sterkt i både innland og utland, både på festival og på ungdomshus. Duracellkanin Magnus Børmark leverer et helt usedvanlig sceneshow, og er det mest energiske individet en kan tenke seg på en scene. Lysshowet er perfekt, og hoppingen og sprettingen til gitaristen og bassisten står i perfekt kontrast til vokalistens stillestående positur.

Etter at konsertens siste låt uunngåelig nok ble spilt, takket 22 for seg og gikk av scenen til publikums applaus. Men de ville ha mer - det ville vi alle, og applausen stoppet ikke før bandet kom tilbake på scenen. De spilte ikke noe ekstranummer, men tok imot en ny runde applaus før de forlot på nytt. Igjen tyder publikums ekstase på at gutta er godt likt i det trønderske konsertmiljøet, og det varer nok ikke lenge før vi får muligheten til å oppleve magiske 22 igjen.