Anmeldelse
Cassa Rossa gaper stort, men sliter med å tygge
Cassa Rossa treffer godt på pilotvisning, om de greier å ta steget ut av komfortsonen gjenstår å se
Den sagnomsuste pilotepisoden til Cassa Rossa hadde nylig premierevisning på Samfundet og folk i Storsalen satt som sild i tønne.
Episoden er masteroppgaven til tre filmstudenter ved NTNU, Mathias Mikalsen, Sondre Johansen, og Audun Sylte. I skapernes ord skal episoden være engasjerende, hysterisk, varm, spennende, og alt annet mellom himmel og jord. Noe de både treffer og bommer på.
Guttene bak prosjektet ønsker også at serien skal ta av utenfor studentmiljøet i Trondheim. Det er neppe en enkel oppgave, men det finnes mye på norsk TV som appellerer til et større publikum enn forventet.
Handlingen følger tre studenter som alle er frelst av Samfundet på hvert sitt vis. I hovedrollene har vi sjef for Lørdagskomiteen Udo, Lyche-kokk Karmen, og fersk student Vilma. Sentralt i episoden er de mystiske sprekkene som dukker opp på huset.
Sprekkene legger opp til et mystisk og overnaturlig aspekt ved vårt kjære røde hus samtidig som det binder protagonistenes historier sammen. Det kan også være kritikk av dårlig vedlikehold, som hadde vært nokså treffende.
Karakterene har forskjellige historier, og handlingsforløpet føles til tider lite sammensveiset. Dette er ikke ulikt Samfundet selv, hvor man kan oppleve mye forskjellig i løpet av samme dag.
Likevel er alle tre relaterbare. Udo er stressa og får mye pes, og Karmen har en inkompetent sjef. Vilma føler seg utilpass på stille-disko med litt vel få mennesker, som er i overkant beruset. Det er vanskelig å ikke sympatisere med dem, særlig Vilma.
Skuespillerne takler scenene på ulikt vis. Thomas Takyi presterer på en svært overbevisende måte i rollen som Udo, mens manuset til Isabella Solvang som Vilma minner om noe fra NRK Super. Julie Skogen spiller rollen som Karmen og presterer helt greit.
Episoden er fullpakket med handling, jazz, og gode og vonde relaterbare hendelser. Den er ikke fastlåst til én stil, men flyter gjennom variert klipping, filming, valg av musikk og ukonvensjonelle scener. Til tider er dette kaotisk, men som helhet ble det rått.
En av episodens beste kvaliteter er mockumentar-scenene. Her er Cassa Rossa virkelig morsom, varm, og engasjerende. Hvis serien har potensial, ligger det i dette elementet.
Den varierte bruken av humor er glimrende. Publikum bryter ut i latter gang etter gang, og alle finner noe de synes er morsomt. Kombinert med mockumentar-elementet ser vi noen virkelige geniale scener.
Cassa Rossa levde ikke bare opp til forventningene, men tok et steg videre. Deler av suksessen må gis til de frivillige bak prosjektet, særlig jazz-bandet sine innslag. Som Johansen innledet premieren med, lenge leve frivilligheten. Og frivilligheten leverer.
Likevel vil nok Cassa Rossa slite med å bryte ut av Samfundet-boblen. Antageligvis fungerte episoden såpass bra fordi den ble vist til et publikum som kjenner seg igjen og relaterer til serien. Om dette er et prosjekt som et bredere publikum evner å fordøye gjenstår å se.
