Idealistene i Olavshallen
Litt bortgjemt i Olavshallen, mellom kaféer, mathall og konsertarena, ligger Cinemateket som en stadig mindre skjult perle. En liten kinosal med mye karakter, som de siste årene har sementert sin rolle som senter for filmkunst og -historie i Trondheim.
I området utenfor kinosalen er veggene dekket av filmplakater fra ulike æraer. Hver plakat hvisker om en annen tid og inviterer en inn i en verden av ubegrensede fortellinger. Cinematekets fasade formidler utvilsomt dens formål og misjon. Forbi et serveringsområde og inn en dør finner man en litt beskjeden kinosal med 45 plasser. Beskjedent for noen, mens for andre resultatet av mange års arbeid med å bringe et unikt kulturtilbud til Trondheim. Bak arbeidet står blant annet daglig leder i Cinemateket Trondheim, Svein Inge Sæther.
Viser et bredere spekter
I en verden med et enormt påfyll av ny film forteller Sæther om viktigheten av å kunne være et slags oppslagsverk for filmhistorien.
– Det gjør at vi sitter igjen med den kunstneriske essensen som vi håper vi klarer å vise frem. Det vil si de største klassikerne, de viktigste filmene fra forskjellige land og tidsperioder, sier han.
I kontrast til den kommersielle kinobransjen, som arbeider med store distribusjonsselskaper, utforsker Cinemateket en bredere horisont.
– Vi kan gå videre ut og skaffe filmer
fra nesten hvilket som helst land i verden,
direkte fra filmprodusenter eller distribusjonsagenter. Vi er derfor ikke bundet
til den nasjonale bransjen i den forstand,
sier Sæther.
LES OGSÅ: Kjære Vy,
jeg velger
å fly
Tar vare på tradisjoner
Bak i kinoens kontrollrom står teknisk ansvarlig Torbjørn Grav og spoler opp en 35 millimeter film. Cinemateket holder tradisjonen i live ved å fortsatt vise filmer på det analoge formatet. Mange av de analoge filmene som vises, er hentet fra Nasjonalbibliotekets hovedlager i Mo i Rana, hvor det ligger en skattekiste med 10 000 utenlandske analoge filmer. Sæther beskriver det som en gave å ha et slikt arkiv, men også et ansvar knyttet til å kunne presentere filmer på den måten de ble laget og sendt ut i sin tid.
– Det er litt av kjernen i å være et cinematek. Den store fordelen med å ha sin egen kino er jo at vi kan installere det utstyret vi trenger for å kunne håndtere både analog film og de digitale kopiene, mener Sæther.
For selv om Cinemateket bevarer mye
av den særegne estetiske opplevelsen
som kommer med analog film, beveger
de seg også med tiden.
– Vi har fulgt den teknologiske
utviklingen og også blitt en digital kino.
Det er ofte å foretrekke fordi mange
filmer trenger å restaureres. De kan
trenge grundig faglig arbeid for at de
skal kunne vises frem slik de egentlig så
ut, forteller Sæther.
LES OGSÅ: Futsalgjengen klare
for ny sesong
Motstandsdyktig kinobransje
Med digitaliseringen av verden dukker
det stadig opp dommedagsprofetier om
kinobransjen. Sæther omtaler Cinemateket flere ganger som noe som er
litt på siden av bransjen og ser inn. Han
beskriver det som å være beskyttet fra de
store markedstrendene som beveger det
kommersielle systemet.
– Det er veldig heldig for oss. At vi
først og fremst kan konsentrere oss om
det kunstneriske og kulturelle innholdet.
Sæther legger likevel ikke skjul på at
alle blir berørt av seervaner.
– Det er en utfordring å finne veier ut
til folk og gjøre oss relevante og interessante når man da, i gåseøyne, likeså godt
kan sitte hjemme, legger han til.
Cinemateket virker å være et slags
prakteksempel på kinobransjens
motstandskraft. Der de tradisjonelle
kinoene hele tiden jakter på og presenterer det helt nye, understreker tilbudet
til Cinemateket essensen av kinoopplevelsen. Med filmer som ofte er tilgjengelige på strømmetjenester, drar
Cinemateket fortsatt folk ut av hjemmene sine.
– Den sosiale faktoren er veldig sterk.
Det er hele den kollektive opplevelsen og
den konsentrerte måten å oppleve noe
på, som det å sitte å se rett frem mot et
stort lerret. Det tror jeg ikke vi kan tape
noensinne, forteller Sæther.
Han legger kjapt til:
– Og så skal det ikke mer til enn at det
plutselig kommer en film om ham som
fant opp atombomben og en film om en
dukke samtidig – da er det full fest. En
slags kulminering av evnen kinoen har
til å overleve.
LES OGSÅ: Nei, jeg vil ikke ha
flere venner
