Drivende deilig drømmepop

Tekst: Thea Caroline Segtnan, Radio Revolt

Gutta i Angelica’s Elegy har helt siden oppstarten satt sitt preg på musikklivet her i Trondheim. Deres retrodrømmepop har imponert og overrasket et stort publikum. Nå har de blitt voksne og gitt ut sin første fullengder: Gold Celeste ; innspilt, produsert og mikset av bandet selv. Og mann, dette er fine greier.

Knallåta Rewind All Your Footsteps åpner det hele med sin lo-fi-pop, med lekne melodier og drivende linjer utført av skitne analog-synther og plingplong-lyder. Låta setter virkelig standarden for hva som skal komme. For resten av plata er en herlig sommerfest av et album som tapetserer et stort glis på fjeset ditt og får skuldrene dine til å senke seg. Det er et behagelig driv over denne musikken som ikke slipper tak i deg.

Å gå for et såpass drømmende, flytende lydbilde som Angelica’s Elegy har gjort på denne plata, er en sjanse å ta. Faren for at musikken blir stressende, gjentakende og slitsom å høre på er absolutt til stede. Denne fellen har de heldigvis greid å unngå. Javel, så gir disse trommene seg aldri. Synthen kan virke i overkant støvete og pianostemmene repetitive. Alle effekter som kan bidra til et anmasende lydbilde. Alle effekter som Angelica’s Elegy på mesterlig vis har vendt til sin fordel. Lydbildet er så mykt, så spennende og så ufattelig fint at du aldri går lei.

Bandet selv beskriver musikken som klissvåt indiepop godt forankret i lo-fi-estetikkens verden, med rare lyder og catchy melodier. Så merkelig som det kan høres ut, er det nettopp det det er. Rare, ødelagte, nesten industri-aktige lyder blander seg med varme pianoakkorder, deilige trommer og kassettvrengt vokal med englekoring. Melodiene er melankolske, men samtidig optimistiske. Gold Celeste framstår helhetlig som et varmt og deilig popalbum.

Når de siste tonene av avslutningssporet Sixteen Feet ebber ut, tar jeg meg selv i å tenke «var det alt?». Jeg vil ha mer. Så jeg setter på albumet igjen. Og igjen. Det bør du også gjøre.