- Du kan godt si at du elsker meg

Runddans er Trøndelag Teaters bidrag til valentinerdagen. I en tid hvor det har blitt vanskelig å ignorere denne påtrengende årlige begivenheten, følger det forhåpentligvis med refleksjon over hva kjærlighet er og hva den kan være.

Vi møtte den unge og lovende regissøren for Runddans Maren Bjørseth etter forestillingen. Hun er opprinnelig fra Stjørdal, men er utdannet i Amsterdam. Nå har hun blitt invitert tilbake til Trøndelag teater. Stykket har hun valgt selv, og temaet formidles gjennom moderne og humoristisk skuespill.

Vi møter henne dagen før premieren. Energinivået er høyt, overalt strømmer publikum ut fra flere saler, og ivrige stemmer fyller teateret. Vi sitter i en sofa under et portrett av en stivpyntet teatersjef. Stemningen er uformell. Maren prater entusiastisk om forestillingen.

Temaet er kjærlighet, og valentindagen skal feires. Og på Trøndelag Teater gjøres det med et teaterstykke fra 1897, som skapte så sterke reksjoner for sitt pornografiske innhold da den ble satt opp første gang at den med en gang ble tatt av plakaten.

– Det kan jo komme noe godt ut av dagen, selv om jeg ikke liker den, sier Bjørseth.

Søken etter kjærlighet

Det kommer ikke personangrep eller sensur for å sette opp et stykke som handler om sex mellom ulike sosiale klasser i dag, men finnes det noe ved stykket som er tabu?

– Nei, det er kanskje ikke noe som er tabu, men noe som er mindre akseptert. Utroskap er en del av forhold man ikke ser på som greit nå heller. Vi har også valgt å endre på en scene hvor en jente har blitt gjort om til en mann, for å få et møte mellom to menn. Homofili er ikke noe man hever øyebrynene over i våre kretser, men er fortsatt tabubelagt andre steder, det hadde vakt oppsikt i Sotsji, sier Bjørseth.

Hun trekker fram menneskets søken etter kjærlighet som sitt hovedbudskap i stykket. Samt hvordan vi ofte roter det til på veien og blander det sammen med umiddelbar tilfredstillelse og selvbekreftelse.

– En replikk som blir gjentatt er «Du kan godt si du elsker meg», men det er aldri noen som sier at de elsker noen, de har ingen dypere relasjon til hverandre. Alle møtene ender med sex, men i hvert møte er det klart at de også ønsker noe mer av hverandre som uteblir, forholdene er tomme, sier hun.

Bjørseth mener ikke situasjonen i stykket er håpløs, men håper den peker fram mot en løsning for den følelsesmessig tomme karusellen.

– Det man må gjøre er å stoppe opp og reflektere over hvilken situasjon man er i og hvem man er. Man må tørre å være litt mer naken ovenfor hverandre, sier hun.

Et møte mellom eldre og nyere tid

Stykket oppføres på Gamle scene i Trøndelag teater, hvor de gamle utsmykningene i rommet står i kontrast til moderne kulisser og kostymer. Et bevisst valg for å forsterke forskjellen mellom eldre og nyere tid. Da Runddans ble skrevet i 1897 av østerrikeren Arthur Schnitzler var det med personlige forbehold fra forfatterens side. Sex var noe som befant seg innenfor husets fire vegger og han visste han hadde skrevet noe sosialt grensesprengende.

Når stykket ble oppført for første gang i 1920 ble det med en gang tatt av plakaten, fulgt opp av personlige angrep på forfatteren. Sterkest reaksjoner skapte scenen med den utro kvinnen. I dag er ikke sex noe som bare foregår under dynen på soverommet, men er en stor del av offentligheten, tabuene er brutt ned men har ikke mistet sin aktualitet av den grunn. Bjørseth har valgt stykkets for dets universelle og evigvarende temaer: kjærlighets, sex og søken etter noen å elske.

Forestillingen ønsker å formidle hvordan 1897 prater til oss i 2014. Tidene forandrer seg, men mennesker er fortsatt de samme. Temaene i Runddans er noe vi forsatt søker svar på. I en tid hvor åpenhet rundt sex har blitt større og tabuene borte, er søken etter noen å elske det mest sentrale. Det er ikke er enklere idag enn det var før.

Runddans hadde premiere på Trøndelag teater 14. februar