Elektronika-gangstere
TTC: «3615»
ANMELDELSE
De etnisk hetrogene forstadene utenfor Paris har de siste årene fostret Europas kanskje mest spennende hiphop-miljø. Sist ut i rekken av lovende, sint fransk ungdom, er trioen TTC. Fransk hiphop er ikke dagligdags kost for oss nordboere. Men TTC har kommet lengre enn de fleste, og regnes blant de ledende grupperingene innen europeisk hip-hop. «3615» er deres tredje langspiller på den London-baserte labelen Big Dada.
Europeiske hiphopere henter gjerne inspirasjon fra de mer etablerte amerikanske, men også fra andre musikksjangere. «3615» er ikke noe unntak. TTC tar utgangspunkt i den franske elektronika- og housemusikken, og kombinerer den med til dels lekne, til dels agressive rim. På fransk. Resultatet blir særegen, strømlinjeformet hiphop.
Og det er når hiphoperne lar hiphopen komme i bakgrunnen skiva har størst potensiale. Denne historieløse hybriden kan fort bli en slager på verdens trendy, elektronika-dominerte dansegulv. Enkelte av låtene, for eksempel vokalfrie «J'Ai Le Son» og sistesporet «Une Bande De Mecs Sympa», har svært lite med klassisk hiphop å gjøre. Lydbildet domineres av 80-tallsinspirerte synthlyder, og vokalen kommer i andre rekke.
Men TTC er i hovedsak rappere, og som hiphop er skiva relativt svak. Gutta er på det beste ålreite, på det dårligste direkte svake. Uten noe forståelig budskap, blir vokalen i lengden monoton og uengasjerende. Tenk Bizarre fra 12 på fransk. Og de tre MC-ene varierer hverken intonasjon eller rim- og rytmemønstre nok til at dette fungerer som musikk i seg selv.
Noen lyspunkt er det likevel for hiphop-hordene. TTC er best når de senker tempoet, og låtene «Strip pour moi» og Justin-aktige «Antenne 2», sistnevnte med en merkelig stygg-pen vokal, fungerer utmerket. Men alt i alt drukner teksten i det tunge lydbildet, og gutta kunne egentlig spyttet den samme punchlinjen hele veien. Men igjen: hvem hører på house for tekstens skyld?
