En eventyrlig adapsjon

En ung foreldreløs tyv ved navn Peter forelsker seg i en døende ung jente i Brooklyn på begynnelsen 1900-tallet. I denne verdenen er universets krefter litt mer involvert i våre liv, og Peter må kjempe for kjærligheten mot demoner og Lucifer selv.

Det høres ut som et søtt lite eventyr om det gode mot det onde, men filmens rollebesetning endrer dette inntrykket. Colin Farrell er den unge, stormforelskede tyven, og Russell Crowe spiller en irsk demon. Som Satan selv, og Crowes øverstkommanderende, har vi Will Smith.

Det finnes utallige adapsjoner av overnaturlige kjærlighetshistorier. Ofte er det to unge skuespillere som faller for hverandre, mens etablerte skuespillere driver plottet i bakgrunnen. Det som gjør Winter’s Tale unik, er at 42 år gamle Colin Farrell forelsker seg ved første blikk i 24 år gamle Jessica Findley - best kjent som Lady Sybil i Downton Abbey. Det er kanskje ikke noe nytt i Hollywood, men det føles litt merkelig i noe som egentlig handler om ung kjærlighet.

Will Smith som satan er også et spesielt valg. Både han og Russell Crowe ser ut til å ha det veldig gøy, og tar rollene helt ut. Problemet er at jeg ikke vet om jeg skal le eller ta det seriøst.

Selve historien er også vanskelig å få tak i. Winter’s Tale er en bok mange mente ikke kunne bli overført til skjermen, og det merkes. Reglene til fantasiverdenen er vage og uinteressante. Når løsningen viser seg må man bare heve på skuldrene, og la filmen gjøre det den vil. Den er til tider så rar at den blir morsom, men ellers er det bare sukkersøt synsing uten særlig dybde. Jeg tenkte at dette må være basert på en mye bedre bok, noe jeg fikk bekreftet i etterkant.

Hadde Winter’s Tale holdt seg til det søte og morsomme, inkludert litt action nå og da, hadde mye annet vært tilgitt. Jeg likte enkelte scener, og det er en film som holder på oppmerksomheten din. Hvis du liker litt sære eventyrfilmer, eller er veldig glad i Colin Farrells sjarm, prøv den.