Gamle øyeblikk og glemte folk

DET BLINDE PUNKTET - JON OLAV SØRHAUG - SAMLAGET

Foto: Det blinde punktet av trondheimsfødte Jon Olav Sørhaug står for meg, etter to gjennomlesninger, som rimelig meningsløs. Den er skrevet på nynorsk, hvilket virker som å være i tiden hos norske poeter, men det er også noe av det eneste oppdaterte en finner i boka.

Det blinde punktet er delt inn i fire seksjoner: «Det er her du begynner», «Morgon i Paris», «Den blå porten» og «Lys opp». Diktene i de to første delene beskriver tapte øyeblikk og distanserte kvinner; stillbilder fra en annen tid og verden. De små diktene er tilbakeskuende og fokuserer i mange tilfeller på døden, som en kontrasterende effekt til den vakre og levende, om enn fjerne, kvinnen. Kvinnen i Det blinde punktet er nesten ikonifisert av den tilbakeskuende formen, hun er Madonna, selv i øyeblikkene hun oppfører seg som hore.

Dette gir boka en følelse av å være gammeldags og utdatert, noe som ikke forsvinner i tredje del. Her er det et gammelt hus som glorifiseres. Vi går gjennom gamle rom, griper etter hvitt lys, hører på stillhet og spebarnsgråt. Det er vel og bra, men gir ikke leseren mer enn minner fra fortiden. Noen andres minner fra fortiden. Fortellerformen er knapp og hintende, og stemningen i boka er deretter, vag og uten svar. En kan undre seg over hvorfor Sørhaug har valgt å gjenopplive så mange øyeblikk fra fortiden, når han knapt forteller en historie bak bildene. Det blinde punktet blir slik en samling pene motiver i pene dikt, men ingenting mer, historien blir ikke aktualisert, i hvert fall i liten grad.

Det tilbakeskuende er forsøkt balansert ut med siste del, «Lys opp», åtte sider med små dikt om fødselen, barnet og livet. Det er synd at denne delen er den korteste i hele boka, da den inneholder flere sterke dikt. Denne delen burde vært inkorporert i resten av boka, da den kunne ha livet opp enn ellers tematisk nedstøvet bok.

Hør Radio Revolts anmeldelse her.