Halvparten burde vært nok
PLATE
Årets foreløpig beste Oppdal-plate er levert av The Rooph. Eller er det Death Cab for Cutie som har blitt lei av New York og søkt tilflukt i Sør-trøndelag?
Referansene er klare på _The Rats of the October Philharmonics._Likevel klarer The Rooph å gjøre sin egen greie i det fortetta lydlandskapet de deler med Death Cab for Cutie, Guided by Voices og Modest Mouse. Det er imponerende når man vet hvor mye god musikk som har blitt langd i denne sjangeren de siste ti årene.
Plata åpner oppskriftsmessig med en forvrengt indiegitar, mest sannsynlig indierockernes yndling, den eldgamle Fender Telecaster. Det forvrengte og tette lydbildet blir forsterket av bassistens ivrige fingre som ustanselig beveges langs de tjukke og lange basstrengene. Dette gjøres subtilt nok til at man merker den underliggende energien det skaper, og ikke bare lurer på hva i helvete bassisten holder på med.
The Rooph er fornuftige. De vet de egentlig ikke har nok godlåter til å rettferdiggjøre en lp. Strategisk plasserer de derfor de svakeste komposisjonene til slutt på 10-sporeren. Etter fem-seks spor med det samme lydbildet er man egentlig ganske ferdig med The Rats of the October_ Philharmonics_ uten at det betyr at det er en dårlig plate. Det å lage en bra fullengder som holder lytterens oppmerksomhet hele veien er en vanskelig oppgave, og større orkestre enn The Rooph har mislykkes med dette tidligere.
Man kan jo spørre: Burde The Rooph gitt ut en ep i stedet for en lp? Svaret er nei. Kunstnerisk sett burde de det, men å utgi sin tredje ep uten å ha gitt ut et eneste skikkelig album ville vært en fallitterklæring og kommersielt selvmord fra Oppdalingene. På dette tidspunktet måtte The Rooph gi ut et skikkelig album for å redde karrieren.
The Roophs debut som albumartister er god, men mest av alt nødvendig. Dessverre fører dette til at The Rats of the October Philharmonics er omtrent dobbelt så lang som den burde.
