Helvetes levende

Han skapte et helvetes leven, avtroppa direktør Pontus Kyander ved Trondheim Kunstmuseum. Og godt var det. I løpet av tida han var i stillinga, gikk museet fra å være en intetsigende provinsinstitusjon til et modig og levende kunstmuseum hyppig omtalt i landets beste kulturmedier – ikke bare for Kyanders mange friske utspill, også for kunsten selv. Som den østlandske, akademikerfødte jyplingen jeg er, tok jeg gang på gang meg selv i å tenke at endelig skjer det noe. Endelig får Trondheim velfortjent status som kulturby.

Jovisst er Trondheim en kulturby! Sammenligna med Stavanger som var «Europeisk kulturhovedstad» for noen år sida, har trønderbyen så mangt å by på: Et fotballag på åttendeplass i Tippeligaen, et knippe gamle rockere og bitre billedkunstnere, samt et arkitektonisk underverk fra fjern fortid. Og vi har studentene. Studentene på «Det skapende universitetet», morgendagens helter: Nasjonens beste ingeniører, et imponerende jazzmiljø, for ikke å snakke om filmpionerer på Dragvoll. Men de flykter. Mer enn halvparten av studentene forlater byen etter endt studieløp, og kunnskap er Trondheims største eksportvare. Byen er kun en rastepause i et ungt menneskes selvrealiseringsreise gjennom et konkurransedrevet, globalt landskap.

Heldigvis har de en plan, kommunepolitikerne, byplanleggerne og utdanningsinstitusjonene. Inspirerende og innovativ: felles masterplan for Trondheims bycampus er en rykende fersk byutviklingsplan i Egon Olsen-klassen, som skal gjøre byen til «attraktiv, kreativ og ledende kunnskapsby nasjonalt og internasjonalt». Teknologibyen skal bli kunnskapsbyen der menneskelig kapital er viktigere enn fysiske ressurser, der den kreative klasse skal produsere «kunnskap for en bedre verden», der individet endelig skal blomstre og leve etter endt studieløp. Det stinker cappuccino lang vei, men jeg må innrømme jeg liker det.

Med i planen er den mye omtalte samlokaliseringa av byens campuser, samt en tanke om at Trondheim som kulturby ikke er stimulerende nok. Svunne tiders trønderrock og Bakklands-kunstnernes keramikkfat holder ikke om byen skal bli så inspirerende og innovativ at den igjen er et pilegrimsmål. Skal nasjonal teknologiby bli internasjonal «kunnskapsby», er kreativitet en avgjørende faktor: kunnskap er noe som skapes.

Modige kulturinstitusjoner og synlige humanioraforkjempere er nødvendige om filmskaperen ikke skal flykte til hovedstaden.

Kulturaktører – kunstnere, akademikere og kulturformidlere – som stimulerer til nytenking er en selvfølge i en by der nordiskstudenten skal slippe å bruke retorikkpensum for å forklare grandonkel at hun ikke skal bli ingeniør, selv om hun studerer i Trondheim. Modige, triggende kulturinstitusjoner og stolte, synlige humanioraforkjempere er nødvendige om filmskaperen ikke skal flykte til hovedstaden så fort han har en grad. Byens kulturaktører har for dårlig selvtillit.

Trondheim trenger et varmere, våtere og villere kulturklima. Nettopp derfor er det så ironisk at en kulturaktør som endelig skaper det etterlengta levenet, bes pakke sin koffert. Selvsagt skal ikke en institusjon som driftes som om den er privat følge kommunens byutviklingsplan, men jeg er nok ikke den eneste som tenker at Trondheim Kunstmuseum rota bort målsjansen. Kyander-Trondheim: 1-0 til bortelaget. Det blir spennende å se om en ny direktør kan videreutvikle et moderne museum som oppildner og engasjerer. Hun fortjener et klapp på skuldra og «lykke til», vedkommende som tiltrer etter Kyander. Samtidig må de resterende kulturaktørene slutte å sløse bort energien som oppstår når det stormer rundt museet eller andre kulturformidlende og kunnskapsproduserende institusjoner. Stormene må omdannes til kreativ skaperkraft verdig et «skapende universitet» og en «kunnskapsby» anerkjent for mer enn teknologi. Vindturbinene finnes, de må bare hentes ned fra loftet. Om vi får til det, kan det hende jeg ikke flykter.