Huff da, Paris!
Til deg som trodde at en film med Paris Hilton suger: Du har rett.
Regi: Jaume Serra
Det er så forbaska typisk! I dét du er på vei til århundrets fotballkamp, havarerer du selvfølgelig i en spøkelsesby av voks. Seks ungdommer må søke ly i en guffen landsby. Stedet har en grusom forhistorie hvor en voksskulptør mistet vettet. Snart er ungdommene involvert i en kamp på liv og ... ja ... voks.
For å ta det positive først. Dette er faktisk litt ekkelt. Den siste timen tar aldri pause fra ondskap og svineri, og man får aldri den klassiske pustepausen som føles så befriende når nervene er på høykant. Regissør Serra pøser på med skumle scener. Dette er ikke noe for sarte sjeler.
I tillegg ... nei. Det var visst det hele. Eller, jo. Deftones, Marilyn Manson og Joy Division bidrar til at soundtracket i det minste er god knall.
For til tross for at det er småcreepy når det er blodig og voksdryppende nesten hele tiden, blir man aldri skikkelig redd. Til det er skuespillerprestasjonene altfor dårlige.
Paris Hilton bekrefter naturlig nok en del fordommer, men det skal sies at hun er langt fra den eneste som leverer prestasjoner under pari. Elisha Cuthbert har gjort en god jobb som Kim Bauer i 24, men her er det tydelig at hun ikke har mye til overs for manuskriptet, og spiller deretter; elendig.
Nå skal man selvsagt være forsiktig med å være überkritisk til plottet i en grøsser. Det er sjeldent Shakespeare, og det er vi jo i grunn glad for. Dette er sågar en remake av klassikeren fra 1953. Likevel har man her gjort mnimalt ut av et fra før ganske tynt materiale. Og det er skuffende. Her har man hoppet bukk over alle psykologiske aspekter ved historien, og bare konsentrert seg om gørr og guff. Et dykk i de store psykologiske og sjelelige traumene som historien åpner for, kunne gjort House Of Wax til en enda mer grøssende opplevelse.
Men slik har det altså ikke blitt. Denne filmen kan du trygt styre unna.
Voks, schmocks. House Of Wax mangler det meste. Styr unna.
