Jakten på det autentiske

I Kvinner i for store herreskjorter møter vi tre generasjoner kvinner: Den uerfarne og keitete litteraturstudenten Sigrid som møter og forelsker seg i sitt tyve år eldre forfatteridol; Trine, en performancekunstner som har valgt karriere framfor barn, men som uheldigvis har blitt gravid med en kurator fra New York som hun har glemt navnet på; og trelastarbeideren Agnes, som er forfatter med skrivesperre på førtiende året, og som frykter hun skal dø uten å komme i kontakt med sin bortadopterte sønn.

Filmen er løst basert på Gunnhild Øyehaugs kritikerroste roman Vente, blinke, og handlingen er lagt til Trondheim. Byen viser seg fra sin beste side, og er filmet frodig og fargerik på våren og sommeren. Vi får servert nydelige bilder av alt det som kjennetegner Trondheim, og et artig virkemiddel er at det er lagt inn klipp fra naturen, som fugleungers første ferd ut av redet. I kombinasjon med musikken av Kåre Vestrheim blir resultatet slående. Jeg er derimot ikke overbevist om at de animerte fuglene og sommerfuglene som er tilføyd for å illustrere noen av Sigrids følelser er et like godt og nødvendig grep.

De tre kvinnenes historier fortelles parallelt, og to av dem glir direkte sammen. Sigrid er den fortellende stemmen, og den som knytter de ulike historiene sammen. Manuset flyter særdeles godt, og det inneholder en rekke komiske elementer mens det på samme tid har en lyrisk kvalitet. Filmen er en blanding av det såre alvoret, og det banale og humoristiske i hverdagen, og det er gjort med en finurlig balanse. Agnes sine mistanker om at hun har «kreft i rævva» viser seg for eksempel å bare være hemoroider, og Tore «på sporet» Strømøy dukker opp som programleder for tankene om den bortadopterte sønnen.

Skuespillet er dynamisk og ekte. Inga Ibsdotter Lilleaas, Henriette Steensrup og Anne Krigsvoll leverer kraftfulle portretter av tre spennende og ærlige karakterer, som er både like og ulike. Hallvard Holmen gjør også en god jobb med å spille den selvsentrerte suksessforfatteren i midtlivskrise, og som synes det er vanskelig å finne noe ekte ved tilværelsen. De får alle fram, på hvert sitt vis, sin sårbarhet og problemene med å finne sin retning i livet. De tar for seg skrivesperre og følelsen av panikk over å ikke ha noe å levere, mens Trine paradoksalt nok står midt i fødselsen. Det er lett å identifisere seg med karakterene, og filmen inneholder situasjoner og tanker de aller fleste før eller senere vil befinne seg i, om man så er kvinne eller mann. Det er til tider så pinlig, vondt og oppriktig at man vrir seg i stolen. Men det er nettopp det; filmen får deg til å føle noe. På godt og vondt.

Klisjeer er et sentralt tema i filmen. Frykten for å bli en klisjé, og hvordan man ofte ender opp med å bli akkurat det. Og at man finner ut at det kanskje ikke er verdens undergang, tross alt. Det konfliktfylte ønsket om å være autentisk i en verden der alt har blitt gjort før, alle følelser er følt, og alle ord allerede er sagt. Filmen tar for seg vanskelighetene ved å være det man skaper, og at det ikke alltid er like lett å stå for egne prinsipper og meninger. Plutselig oppdager man at man har tråkket rett i klisjeen, og finner seg selv med bustete hår i en for stor herreskjorte.

Trådene nøstes opp til slutt, og det viser seg at selv om det kanskje ikke ble akkurat som hver enkelt hadde sett for seg, så har de snublet inn på sin egen riktige vei. For å oppsummere filmen så passer det å sitere Sigrid som avslutningsvis sier: «Man er fylt opp av noe som gjør en både tung og lett på samme tid».