Jubel og fest

Det var jubel og trampeklapp fra første stund under Knauskorets konsertpremiere på Can you feel it? - en hyllest til musikerne som forandret musikken.

Etter en i overkant lang film som introduserte knaussangerne, braket det hele løs. Noen nervøst upresise soprantoner var ikke noe å bry seg om, for koristene tok fram luftgitarene, og festen var i gang. Her var det iver og sangglede i bøtter og spann! Publikum var minst like ivrige, og latteren satt løst. Og det var med god grunn, for dette var faktisk veldig morsomt.

Det gikk i alt fra Ramones og Madonna til Kurt Weill og Elvis, og nesten alt svingte det skikkelig av. Arrangementene var jevnt over spennende, og Knauskoret sang innimellom helt nydelig, noen ganger skikkelig rocka, og som oftest veldig underholdende.

I solopartiene lot jeg meg begeistre av flere gode stemmer, og da jentene sang «Natural Woman» etterlot de ingen tvil om at her er det mange stødige korsangere. Guttenummeret var ikke like overbevisende, de sang ikke helt rent, og virket usikre. Men under fellesnummeret «Rock Around the Clock» tok det igjen helt av både på scenen og i salen, det kokte av jubel og glede, og jeg skulle ønske at også jeg hadde et stripete flagg å vifte med. Dette gjaldt særlig under nummeret der koret forvandlet seg til et swingorkester - stemmene fungerte som både trombonetoner og perkusjon. Igjen trimmet de stripede salens lattermuskler.

En ny filmsnutt fungerte som pause og overgang til konsertens andre del. En morsom idé, men den bekreftet at Knauskoret tross alt er sangere, ikke skuespillere. Denne delen av konserten dalte stemningsmessig, og det var lengre mellom de virkelig feststemte numrene.

Men etter litt over en time med nesten sammenhengende jubel var det ingen tvil: Knauskoret kan å levere en fest!

Knauskoret leverte en strålende underholdningskonsert. Stort sett var det både morsomt og svingende, og det som var av smårusk tok de igjen med sjarm og sangglede.