Kvalitet foran kvantitet
Valget av UKEsjef sist onsdag bidro til å problematisere vilkårene for UKAs videre eksistens. Medlemmene av Studentersamfundet fikk i Storsalen muligheten til å velge mellom to kandidater som forfektet to ulike syn på hvordan UKA skal utvikle seg de neste to årene. Svein Økland, som trakk det korteste strået i duellen, var den som etter alle solemerker ville stått for kontinuitet, mens velgerne gjennom sin stemmegiving prioriterte Lise Skjølås, som i større grad ville legge om kursen for Norges største kulturfestival. Det er svært interessant at kandidaten som framsto som mest ukommersiell vant valget. Det er et poeng i seg selv at UKA-07 ikke nødvendigvis skal forsøke å toppe UKA-05 i kvantitet, men derimot ønsker å være en kvalitativt bedre festival.
For navlebeskuende trondheimsstudenter er UKA verdens lengste uke og potensielt verdens største festival. Begge disse tingene er antagelig feil. Trondheim er en perifer by i verdens, for ikke å si Norges, festivallandskap. Nettopp derfor er det desto viktigere at UKA rendyrker de aspektene ved den som er unike. Dugnadsinnsatsen som UKA er tuftet på muliggjør en kultursatsing som ikke følger de kommersielle festivalers bunnlinjeavhengighet. Følgelig er UKA i Trondheim i en helt spesiell situasjon som tillater kulturelle krumspring som ingen andre kan tillate seg. Utfordringen for den nye UKEsjefen er å skape en studentfestival som er kreativ og dristig nok til å være en motvekt til dagens kulturelle forflatning.
UKA er, og har alltid vært, en pengemaskin. For neste festival vil det likevel være en vesentlig større bragd å tilføre Norges, for ikke å si verdens, kultur noe, enn det er å atter en gang supplere Samfundet med de tiltrengte millioner. De siste UKEfestivalene har vært for lite eksperimentelle, og tenkt altfor mye på publikumstall og hvorvidt festivalen er «rottefet». Graden av sistnevnte avgjøres øyensynlig av hvor mange fulle studenter som kan rulle fra teltet i Dødens dal til Samfundet på én gang. Det er på høy tid at UKA setter kreativitet foran økonomi og størrelse. Det er synd hvis Norges største kulturfestival reduseres til opium for folket.
