Mesterlig fra masterstudenter

Utburd starter med en klisjé innen skrekkfilmsjangeren: En vennegjeng skal på hyttetur. Heldigvis blir vi raskt introdusert til det sentrale konseptet, nemlig utburd. Dette er en gammel norsk tradisjon der barn som ble født uønsket eller vannskapte ble satt ut i skogen for å dø. Myten sier at noen overlevde og vokste seg til rare skapninger, som man måtte vokte seg for, når man var ute i skog og mark.

Det første som må sies om Utburd er at alt ser profesjonelt ut. De unge talentene snublet bare over et par linjer der manuset ikke strakk helt til, men jevnt over er de alle så oppriktige at jeg ble litt småforelsket i de alle sammen.

Oppriktig er et ord man kan bruke om hele filmen. Humoren er lett og leken, og sannsynlivgis lo publikum mer enn de gispet av skrekk, men aldri av filmen. Filmskaperne forstår at visse klisjeer må bemerkes, men de gjør det på en mer beskjeden måte enn for eksempel Død Snø.

Når det kommer til skrekken, er ventingen best. Det føles veldig urnorskt, og sammen med lyddesignet får jeg virkelig grøss nedover ryggen. Men jeg må innrømme at jeg ble aldri virkelig redd. Utburd sliter med det de aller fleste skrekkfilmer sliter med, det å holde nivået oppe når trusselen har blitt avslørt. Visse logiske brudd kan også diskuteres, men de er relativt lett tilgivelige.

Slutten føltes litt som den slapp meg av et busstopp for tidlig. Det kan være at Utburd hadde fungert enda bedre om de hadde forklart litt mer, eller belyst enda mindre og latt oss tvile på alt.

Regissør Astrid Thorvaldsen sa før visningen at hun håpet filmen ville sitte i oss i god tid framover, og det er det ikke tvil om. Er det en ting Utburd gjør helt riktig, så er det å putte en ubehagelig idé i hodet ditt. Jeg kommer garantert til å tenke på utburd neste gang jeg er på hyttetur.

Flere av de som har vært med i produksjonen av filmen er også medlemmer i Studentmediene i Trondheim. (red.anm.)