Stort og blankpolert fra Bergen
John Olav Nilsen og Gjengen gjorde seg fortjent til den store scenen
Den største gleden med festival er å oppdage nye artister. Kanskje lå problemet i å sende en av bransjens sannsynligvis minst oppdaterte musikkjournalister, men lørdagen på årets Øyafestival bød ikke på noen av disse. Okkultokrati og Blood Tsunami er vel og bra. De leverer akkurat det jeg forventer av dem. Etter å ha gitt opp å sette pris på lystig og Oslo-hatsk ompamusikk fra Razika, endte jeg opp på konsert med punkgruppa Pissed Jeans, som faktisk var skikkelig kult. Det er likevel ikke dem denne artikkelen skal handle om, da jeg ikke fikk med meg nok av konserten til å skrive en skikkelig anmeldelse. Da de hadde gått av scenen tok jeg nemlig turen til Enga, hovedscenen, for å finne ut av hva John Olav Nilsen og Gjengen egentlig er.
Alle har hørt om poprockerne fra Bergen, og de fleste har fått med seg et par låter på radio og veit hva slags musikk det er snakk om. Det er noe behagelig over mildt depressive tekster framført på bergensdialekt over fengende poprock. Jeg hadde imidlertid en forventning om at dette bandet ville ta seg bedre ut på en liten og mørk scene i Bergens bakgater enn på Øyafestivalens største scene. Jeg veit ikke hvorfor, men jeg så for meg tydelig slitne gutter som har levd et hardt liv som ikke ble bedre av artistkarriæren.
Det som møtte meg var nær det stikk motsatte. John Olav Nilsen og Gjengen framstod, selv om tekstene er på norsk, som internasjonale stadiumrockere med store ambisjoner. Jeg ble Overrasket og litt skuffa, men mest imponert. Frontmannen, John Olav Nilsen, var langt fra den skitne rockeren fra Bergens undergrunn, og så heller ut som en slags rocka smørsanger. Låtmaterialet var ganske dynamisk og godt framført. Lyden var upåklagelig. Det hele virket nesten for perfekt og finpussa.
Selv om bandet, og særlig John Olav, viste stort engasjement, savnet jeg imidlertid mer kontakt med publikum. Mangelen på denne bidro nok også til hele opptredens pompøse uttrykk.
John Olav Nilsen og Gjengen gjorde seg virkelig fortjent til den store scenen, og en stor mengde dedikert publikum gjorde festivalstemninga komplett.
