Trondheim Calling: Erlend Ropstad

Erlend Ropstad sparker i gang Trondheim Calling sin andre dag. Dokkhuset er langt fra fullt, og første publikumsrad står et par meter unna scenen og koser seg med kveldens første pils. «Vi har ikke tid til å prate så mye i kveld, vi bare spiller, okey?» Så absolutt.

41-åringen fra Vennesla har fem albumutgivelser bak seg. Tidligere sang han på engelsk, nå synger han på norsk. Tidligere var han en visesanger med kassegitar, nå befinner han seg nærmere stadionrocken. Han er blitt vårt lands Springsteen, vårt lands Thåström. Låtene består av enkle gitarriff, tungsinnet lyrikk og digg sørlandsdialekt. Gitarist Mattias Hellberg gir oss noe i overkant mange gitarsoloer, til tider harry, men først og fremst jævla fett.

Ropstads tilstedeværelse og fremtoning på scenen oser av kjærlighet for, og selvsikkerhet rundt, det han driver med. Med små hoftebevegelser og tidvis lukkede øyne eier han scenen. Tekstene er spekket med flotte formuleringer og poenger. Det er inderlig, sårt, hardt og rått. Låten «Maria» fra 2014 sin Her Om Natta løfter stemningen flere hakk. Ropstad slipper seg løs, trekker seg tilbake på scenen og vi får servert en deilig trash can ending som ender i ellevill jubel.

Kvartetten avslutter med fantastiske «Som Om Jeg Nesten Ikke Fins». En perfekt avslutning på en perfekt start på denne Calling-fredagen.