Super Mario kan bare forbli i en fjern galakse
Rulleteksten var den beste delen av filmen, det var her animatørene endelig kom til sin rett.
Super Mario og Luigi drar på et nytt eventyr, denne gangen på tvers av galaksen. Selve konseptet burde gi nok grunnlag til Illumination for å skape en enestående barnefilm.
Resultatet ble dessverre som å se en barnehageunge gjenskape Infinity War fra hukommelsen. Med Dublo og fargestifter, etter et sukkerkikk.
Etterfølgeren til Super Mario Bros. byr på mye av det samme. Det virker som om Nintendo tok til seg noe av kritikken forfølgeren ble preget av. Her var det mindre fokus på å servere referanser til blodfans, og mer fokus på å lage en underholdende barnefilm. Funket det? Tvilsomt.
Denne gangen var referansene henvist til popkulturen. Den eplekjekke rompiloten Fox McCloud ble introdusert på samme måte som Han Solo i A New Hope. Det var også scener som virket nærmest direkte løftet fra Blade Runner, kanskje noen var litt for glad i Harrison Ford?
Denne cyberpunkestetikken blir representert med nydelig kinematografi. Filmen lykkes godt med å fremme de ulike estetiske særpregene.
Dessverre er animasjonsstilen sliten og uoriginal i sin helhet. Kameravinklene er altfor overflødige. Vi får noen korte scener der Illumination viser at de faktisk behersker mer pirrende animasjonsteknikker. Likevel velger de å fokusere på å gi Mario tusenvis av individuelle hårstrå i barten ovenfor å høre på folkets røst.
Dialogen om mer kunstnerisk animasjonsstil er oversaturert blant filmkritikere. Disse forbauselige valgene kunne blitt unnskyldt dersom manuset hadde et snev av skjelett. Filmen gjør ingen tekniske feil og den følger standardformelen til en barnefilm til punkt og prikke. Det at den er så alminnelig, fyller meg med vrede.
For en tredimensjonal animert film, er karakterene flate og todimensjonale. Mario er like lite karismatisk som i forgjengeren. Hvis noe, enda mer forraktelig. Dialogene er ekstremt korte, med fontstørrelse elleve kunne hele manuset fått plass på en Burger King kvittering.
Det er en bibelsk synd at de karakterene filmen lykkes å representere, blir bortkastet på middelmådige interaksjoner. Jeg sørger spesielt ovenfor Fox McCloud, som fikk en vidunderlig karakterintroduksjon med kreativ animasjonsløsning. En så fet karakter fortjener ikke å dele skjermtid sammen med Mario “Super Mario” Mario og Prinsesse Peach.
Under et trist forsøk på en seanse, er det et snev av et forsøk på emosjonelle bakhistorier. Denne gangen var det Prinsesse Peach som ble rammet av familiedramaet. Etter en veldig god åpningsscene, ble jeg lurt til å tenke at denne filmen skulle bli bra.
Scenene med Bowser og hans sønn, Bowser Jr. var de eneste som ga meg glede. Å pensle Bowser som en manisk kunstner var et godt valg. Bowsers personlige utviklingsreise var ambivalent og menneskelig. Hans håp om å gjenforenes med sønnen sin fikk meg faktisk til å føle følelser.
Bowser Jr. var utvilsomt den mest velskrevne karakteren. Å se han bruke sin lille malepensel mens han følger i sin fars fotspor, fylte meg med stolthet. Det er en scene i filmen der Bowser forteller en nattahistorie i form av dukketeater. Jeg klarte ikke å unnslippe å bevege på smilebåndene da.
Siste akt av filmen ble langdryg. Det var en kamp å holde øyelokkene åpne under det som skulle være handlingsforløpets høydepunkt. På dette tidspunktet ønsket jeg død over våre kjære folkehelter.
Rulleteksten var den beste delen av filmen. Her får vi se hele filmens handlingsforløp krydret i en interessant animasjonsdrakt. Rulletekstene var faktisk så underholdende, at jeg glemte at jeg nettopp hadde brukt en og en halv time på å sukke over filmen jeg nettopp så.
Super Mario Galaxy filmen sliter med å bestemme seg om den vil være bra eller dårlig. Noen aspekter er så vidunderlige, mens andre er helt forkastelige. Filmen tok meg med på en berg-og-dalbane av hat og glede.
