Visesang for en gudsforlatt verden
Ut av de industrielle og pønkete bråkmakerene fra 80-tallets kynisisme oppstår en ny sjanger: den kontroversielle og fryktinngydende, men vakre neofolk.
Den post-industrielle scenen på 80-tallet var en av avant-garden. Estetiske og soniske overskridelser, avvisning av det materielle og det tilgjengelige preget en kynisk holdning til samtiden. Ideosynkratismen som aktualiserte seg gjennom grupper som Psychic TV, Coil og Throbbing Gristle, var en anerkjennelse av det jævlige. Ut av dette post-industrielle slektstreet vokste det frem en ny, uventet gren på midten av 80-tallet. En sjanger som ikke agiterte, men som så tilbake.
På det soniske nivået etterlot den postindustrielle scenen seg mørke droner. Droner som hyppig anvendes i neofolks reverbirerte atmosfærer og gitareffekter, men der slutter likhetene. Et samtidig lydbilde, utgjort av metallisk og skjærende lyd, byttes mot tradisjonens instrumenter, blant annet gitarer og fioliner. Samtidens smerte og lidelse forblir, men nå ønsker man å erindre en tid før atombomber og den eksistensielle frykt og ensomheten som aldri har vært tydeligere. Folkens mørke uttrykk kan spores tilbake til Leonard Cohens håpløshet på Songs of Love And Hate, likeså Nico sin eksperimentelle tilnærminger på The Marble Index og Desertshore. Likevel befinner neofolk sitt estetiske uttrykk seg i en egen, apokalyptisk sfære.
LES OGSÅ: Har blitt tørrjokka på, klypt i rumpa og kalla hore på byen: – Det blir berre ledd bort
Fra støy til viser
På midten av 80-tallet begynner post-punk bandet Death In June, ledet av den britiske Douglass Pierce, å leke med et gitarorientert lydbilde. Samtidig begynner Current 93, et tidligere avant-garde industrielt band med David Tibet som frontmann, å flørte med folkens uttrykk. Mot slutten av 80-tallet ville Tibet samarbeide med blant annet Tony Wakeford, som senere stiftet Sol Invictus, Douglass P., samt Fire + Ice’s Ian Read. Innen 90-tallet hadde de fullstendig gått vekk fra samtidsmusikkens disruptive tilnærminger. Likevel er det året 1992 hvor neofolks sjel og legeme forenes. Death In June gir ut sitt mest tungtveiende verk But, What Ends When the Symbols Shatter?, og Current 93, med et navn hentet fra et gnostisk dikt, Thunder Perfect Mind.
Høydepunkter i gransking av bunnen
I 1994 deler Current 93-medlem Michael Cashmore Beauty Reaps the Blood of Solitude, et delvis kollaborativt prosjekt med David Tibet og Rose McDowall. «Wicker Man Song» og «Bloodstreamruns» skulpteres i behagelige strøk av kjærlighet og melankoli omsvøpt i middelaldersk paganisme, mens «Tears For An Eastern Girl» reflekterer lengsel og uoppfylt kjærlighet. Beauty Reaps står som et av de mest unike og vakre folk-albumene.
På The Light is Leaving Us All fra 1996 konstanterer Current 93 menneskets lange skygger. Her henter bandet hjelp fra Coils John Balance samt Nick Cave som bidrar med vokaler. «The Frolic», inspirert av en kort historie skrevet av C93 kollaboratør og nihilistisk skrekkfilosof Thomas Ligotti, er grusom, men likeså vakker. Samme kan sies om «The Bloodbells Chime» , som på et komplekst vis skildrer krigsprofitering og desensitivering av død før Tibet bryter i tårer. The Light er et album ikledd mørke, men med en svært humanistisk og medfølende karakter.
Det luxemburgske bandet ROME frontet av Jérôme Reuter har i nyere tid båret sjangerens flagg. 2009-albumet Flowers Of Exile, konseptualisert rundt den spanske borgerkrigen, er fanget mellom sentimental nasjonalisme og dødelighetens tragedier. Smertelig ærlig innkapsler ROME menneskers uimotståelige fascinasjon for krigens tragiske realiteter. Videre er Swans’ White Light From the Mouth of Infinity, Sol Invictus’ 90-talls utgivelser som In The Rain samt Fire + Ice’s Gilded by the Sun høydepunkt fra sjangerens glansdager.
Ondskap angrepet, eller ondskap anvendt
Der låtskrivere som Tibet anvender ondskapens estetikk satirisk og som tematiske virkemidler for å understreke pessimisme, har andre fremstilt slik tematikk fra en romantisk vinkling. Blood Axis sin krigsfascinasjon og tradisjonelle symbolikk romantiserer fascisme og det tradisjonelle middelalderens Europa: en degenerert og stygg tolkning av neofolks ellers humanitære, medmenneskelige holdninger. Også Death In June’s Douglass Pierce har fått sine anklager for anvendelsen av fascistisksymbolisme, noe som i 1992 kulminerte med Current 93-låta «A Song For Douglas After He’s Dead». Trolig den første og siste neofolk-diss-tracken.
Snart 40 år etter neofolks fødsel er sjangeren noe døende, hovedsakelig bestående av halvaktive veteraner og lite nytt blod. I tillegg kan sjangerens tidvis smakløse og kontroversielle estetikk støte vekk noen. Likevel er det mye skjønnhet i avgrunnen neofolk orienterer seg så elegant i, en avgrunn som er mer tydelig enn noen gang.
